“Salige er de som skaper fred.” Kristi fred er et barn av sannheten. Den er i harmoni med Gud. Verden er i fiendskap med Guds lov. Syndere er i fiendskap med sin skaper. Følgen er at de også er innbyrdes fiender. Men salmisten sier: “De som elsker din lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble.” Menneskene kan ikke selv skape fred. Menneskelige planer om å rense og høyne det enkelte menneske og samfunnet som et hele, vil mislykkes fordi de ikke påvirker hjertet. Den eneste makt som kan skape sann fred, er Kristi nåde. Når den har fått grobunn i hjertet, vil den fordrive alle onde lidenskaper som er årsak til strid og uenighet. “Istedenfor tornekratt skal det vokse sypresser, og myrter istedenfor nesler,” og det som før har vært en ørken, “skal juble og blomstre”. Det “skal blomstre rikt som liljen”.7 SH 222.3
Folkemengden undret seg over denne læren som var så ulik fariseernes forskrifter og eksempel. Folk hadde fått den oppfatning at lykke bestod i å eie de ting som denne verden har å by, at berømmelse og ære av mennesker i høy grad var verd å trakte etter. Det var noe stort å bli kalt rabbi og å bli æret som kloke og religiøse mennesker ved å stille sine dyder offentlig til skue. Dette ble betraktet som toppen på all lykke. Men overfor denne veldige folkemengden erklærte Jesus at verdslig vinning og ære var all den belønning slike personer noen gang ville få. Han talte med visshet og overbevisning, og det var kraft i hans ord. Tilhørerne ble tause, og en følelse av frykt snek seg inn over dem. De så tvilrådige på hverandre. Hvem av dem kunne bli frelst hvis det denne mannen lærte, var sant? Mange var overbevist om at denne merkelige læreren var drevet av Guds Ånd, og at de tanker han fremholdt, kom fra Gud. SH 222.4