De skriftlærde regnet med at deres rettferdighet gav adgang til himmelen. Men Jesus sa at den var utilstrekkelig og verdiløs. Fariseernes rettferdighet bestod av ytre seremonier og en teoretisk kunnskap om sannheten. De skriftlærde mente at de var hellige på grunn av det de selv gjorde for å holde loven, men deres gjerninger satte et skille mellom rettferd og gudsfrykt. Mens de var ytterst nøye når det gjaldt de rituelle påbud, var deres liv umoralsk og lastefullt. Deres såkalte rettferdighet kunne aldri gi adgang til himmelriket. SH 226.1
Det største bedraget blant menneskene på Kristi tid gikk ut på at å godta sannheten var det samme som å være rettferdig. All menneskelig erfaring viser at en teoretisk kunnskap om sannheten ikke er nok til å bli frelst. Den frembringer ikke rettferdighetens frukter. En nidkjær aktelse for det som kalles teologisk sannhet, følges ofte av forakt for den ekte sannhet slik den viser seg i dagliglivet. De mørkeste kapitler i historien er fulle av beretninger om forbrytelser som er begått av fanatiske religionsdyrkere. Fariseerne påstod at de var Abrahams barn, og roste seg av at de hadde Guds ord. Men disse fortrinn sikret dem ikke mot selviskhet, ondskap, begjær etter vinning, og det laveste hykleri. De mente om seg selv at de var verdens største religiøse personligheter, men deres såkalte rettroenhet fikk dem likevel til å korsfeste Guds Sønn. SH 226.2
Den samme fare eksisterer fremdeles. Mange tar det for gitt at de er kristne, ganske enkelt fordi de godtar visse teologiske læresetninger. Men de har ikke latt sannheten komme til uttrykk i det praktiske liv. De har ikke trodd på den og elsket den. Derfor har de ikke fått den kraft og nåde som kommer gjennom det å bli helliggjort ved sannheten. Mennesker kan bekjenne seg til å tro sannheten, men hvis den ikke gjør dem oppriktige, vennlige, tålmodige, overbærende og himmelsinnet, er den en forbannelse for dem som har den, og gjennom deres innflytelse blir den en forbannelse for verden. SH 226.3
Den rettferdighet som Kristus underviste om, består i at hjerte og liv bringes i samsvar med Guds åpenbarte vilje. Syndige mennesker kan bare bli rettferdige når de tror på Gud og stadig har en levende forbindelse med ham. Sann gudsfrykt vil høyne tankene og foredle livet, og de ytre religiøse former vil være i samsvar med den kristnes indre renhet. Da vil de seremonier som kreves i gudstjenesten, ikke være meningsløse skikker, slik tilfellet var hos de hyklerske fariseerne. SH 226.4
Jesus tar så for seg budene enkeltvis og forklarer dybden og bredden i deres krav. I stedet for å fjerne en tøddel av deres betydning, viser han hvor vidtrekkende deres prinsipper er. Han avslører jødenes skjebnesvangre feiltagelse ved bare å vise en ytre lydighet. Han gjør det klart at Guds lov blir overtrådt ved onde tanker og et lystent øyekast. Den som gjør seg skyldig i den minste urettferdighet, synder mot loven og nedverdiger sin egen moralske natur. Et drap eksisterer først i tankelivet. Den som gir rom for hat, har begitt seg utpå drapsmannens sti, og hans offergaver er avskyelige for Gud. SH 226.5
Jødene hadde en hevngjerrig innstilling. I sitt hat til romerne kom de med sterke fordømmelser, og de gledet den onde ved å vise hans egenskaper. Slik øvde de seg selv opp til å utføre de fryktelige ting som han tilskyndet dem til. I fariseernes religiøse liv var det ikke noe som kunne fremelske gudsfrykt hos hedningene. Jesus oppfordret dem til ikke å bedra seg selv med å tro at de i sitt sinn godt kunne reise seg mot undertrykkerne og ønske å hevne deres ugjerninger. SH 226.6
Sant nok kan harme i visse fall forsvares, selv hos Kristi etterfølgere. De blir opprørt av rettferdig harme når de ser at Gud blir vanæret og tjenesten for ham bringes i vanry, og når de ser at uskyldige blir undertrykt. En slik harme som har sin rot i samvittighetens følsomhet, er ikke synd. Men de som ved enhver antatt provokasjon føler seg fri til å la sinne og hevnfølelse få fritt løp, lukker hjertet opp for Satan. Bitterhet og fiendskap må fordrives fra sinnet hvis vi ønsker å være i harmoni med himmelen. SH 227.1
Kristus går enda lenger. Han sier: “Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!” Mange er ivrige når det gjelder å utføre religiøse plikter, mens det mellom dem og deres trosfeller finnes beklagelige uoverensstemmelser som de kan ordne opp i. Gud krever at de skal gjøre alt som står i deres makt for å skape fred og fordragelighet. Før de gjør dette, kan han ikke godta deres tjeneste. Hvordan en kristen bør forholde seg i slike situasjoner, er tydelig påpekt. SH 227.2
Gud lar sine velsignelser strømme ut til alle. “For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.” “Han er god mot de utakknemlige og onde.” 12 Han pålegger oss å ligne ham. Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.” Dette er innholdet i loven, og er selve livets kildespring: SH 227.3
Guds ideal for sine barn er høyere enn noen mennesketanke kan nå. “Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.” Dette påbudet er også et løfte. Frelsesplanen har til hensikt å gjøre oss fullstendig fri fra Satans makt. Kristus er alltid villig til å frigjøre et angerfullt menneske fra synd. Han kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og han har sørget for at Den Hellige Ånd blir tildelt hvert angrende menneske for å bevare det fra å synde. SH 227.4
Måten fristeren arbeider på må ikke betraktes som en unnskyldning for en eneste uriktig handling. Satan jubler når han hører at de som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, kommer med unnskyldninger for svakhetene i sin karakter. Det er disse unnskyldningene som leder til synd. Det finnes ingen unnskyldning for å synde. Et hellig sinn og et liv som ligner Kristi liv, er oppnåelig for ethvert angrende og troende Guds barn. SH 227.5
Kristus må være idealet for enhver kristen. Likesom Menneskesønnen var fullkommen i sitt liv, skal hans etterfølgere være fullkomne i sitt liv. Jesus måtte i ett og alt bli sine brødre lik. Han ble menneske likesom oss. Han ble sulten, tørst og trett. Han ble styrket ved mat og oppfrisket ved søvn. Han delte kår med menneskene. Likevel var han Guds ulastelige Sønn. Han var Gud i menneskeskikkelse. Vi må ha hans karakter. Herren sier om dem som tror på ham: “Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.”13 SH 227.6
Kristus er den stigen som Jakob så. Den stod på jorden, og det øverste trinnet nådde opp til himmelens port, til selve herlighetens terskel. Hvis denne stigen hadde manglet bare det nederste trinnet, ville vi vært fortapt. Men Kristus når oss der vi er. Han tok på seg vår natur og vant seier, for at vi kunne få hans natur og vinne seier. Han kom “i syndige menneskers skikkelse”14 og levde et syndfritt liv. Med sin guddommelighet holder han fast ved himmelens trone, mens han med sin menneskelighet når oss. Han vil at vi ved tro på ham skal tilegne oss den herlighet som er i Guds karakter. Derfor skal vi være fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen. SH 228.1
Jesus hadde vist hva rettferdighet består i, og gjort det klart at Gud er kilden til den. Så gikk han over til de praktiske plikter. Han sa at når du gir gaver, ber eller faster, så gjør det ikke for å vekke oppmerksomhet eller for å bli rost. Gi i oppriktighet til gagn for de fattige som er i nød. Når dere ber, så la sjelen samtale med Gud. Når dere faster, skal dere ikke gå med bøyd hode og bare være opptatt av dere selv. Fariseerens hjerte er som en gold og unyttig jordbunn der ikke noe frø med guddommelig liv kan trives. Den som overgir seg helt og fullt til Gud, vil yte den beste tjeneste. Det er ved fellesskap med Gud at mennesker blir hans medarbeidere og kan gjenspeile hans egenskaper. SH 228.2
Den tjeneste som blir gjort i oppriktighet, har stor lønn. “Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.” Karakteren dannes ved det liv vi lever ved Kristi nåde. Sjelens opprinnelige skjønnhet blir gjenopprettet. Vi får del i egenskapene i Kristi karakter, og Guds bilde begynner å stråle frem. Ansiktet til dem som vandrer og samarbeider med Gud, uttrykker himmelens fred. De er omgitt av himmelens atmosfære. For disse menneskene har Guds rike begynt. De har Kristi glede, gleden ved å være til velsignelse for andre. De har æren av å være godtatt av Mesteren som nyttige for ham, og er blitt betrodd å gjøre hans gjerning i hans navn. SH 228.3