Plutselig var det slutt på anklagene. Da Jesus og de tre disiplene nærmet seg, slo stemningen raskt om idet folket snudde seg for å møte dem. Denne natten i nær kontakt med den himmelske herlighet hadde satt sitt preg på Jesus og dem som var med ham. Lyset fra ansiktene deres fremkalte ærefrykt hos tilskuerne. De skriftlærde trakk seg fryktsomt tilbake, mens folket hilste Jesus velkommen. SH 321.3
Som om Jesus hadde vært vitne til alt som hadde foregått, gikk han bort dit hvor ordstriden foregikk. Med blikket festet på de skriftlærde, spurte han: “Hva er det dere er uenige om?” SH 321.4
De stemmene som før var så freidige og utfordrende, var nå tause. En stillhet var kommet over hele forsamlingen. Den ulykkelige faren banet seg nå vei gjennom mengden. Han kastet seg ned foran Jesus og fortalte alt om sine vanskeligheter og skuffelser. SH 321.5
“Mester,” sa han, “jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd som gjør ham stum. Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende .... Jeg bad disiplene dine drive den ut, men de maktet det ikke.” SH 321.6
Jesus så seg omkring i folkemengden som var slått av ærefrykt. Han så på de spissfindige skriftlærde og på de forlegne disiplene. I hvert eneste hjerte kunne han lese vantroen. Med en stemme full av sorg utbrøt han: “Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?” Så sa han til den fortvilte faren: “Før gutten til meg!” SH 321.7
Gutten ble ført frem. Da Jesus så på ham, kastet den onde ånden ham til jorden i kvalfulle krampetrekninger. Han lå og vred seg og frådet mens grufulle skrik skar gjennom luften. SH 321.8
Enda en gang hadde livets fyrste og fyrsten over mørkets makter møtt hverandre på slagmarken - Kristus for å fullbyrde sin misjon ved å “kunngjøre at fanger skal få frihet” og “sette undertrykte fri”, 1 og Satan for å prøve å holde sitt offer under kontroll. Lysets engler og en hær av onde engler var usynlig til stede for å følge kampen. Et øyeblikk tillot Jesus den onde ånden å demonstrere sin makt så tilskuerne skulle fatte den befrielse som var i ferd med å skje. SH 321.9
Folkemengden holdt pusten mens de betraktet denne scenen, og faren vaklet engstelig mellom håp og frykt. Jesus spurte: “Hvor lenge har han hatt det slik?” Faren fortalte om lange år i lidelse, og som om han ikke kunne holde det ut lenger, utbrøt han: “Men om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!” Selv nå tviler faren på Kristi makt. SH 322.1
“Om jeg kan?” svarte Jesus. “Alt er mulig for den som tror.” Hos Jesus er det ingen mangel på kraft. Sønnens helbredelse avhenger av farens tro. Gråtkvalt og i erkjennelsen av sin egen svakhet overgir han seg til Kristi barmhjertighet og roper: “Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” SH 322.2
Jesus snur seg mot den syke gutten og sier: “leg befaler deg, du stumme og døve ånd: Far ut av ham, og gå aldri mer inn i ham!” Det høres et skrik og det foregår en hjerteskjærende kamp. Idet demonen farer ut, er det som om den skal ta livet av sitt offer. Gutten blir liggende urørlig, tilsynelatende livløs. Folkemengden hvisker seg imellom at han er død. Men Jesus tar ham i hånden, reiser ham opp og gir ham tilbake til faren, fullstendig frisk på sinn og kropp. Far og sønn lovpriser befrieren. Folkemengden “var overveldet av Guds storhet”, mens de skriftlærde, ergerlige som de er, lister seg bort, overvunnet og slukøret. SH 322.3