Dag etter dag underviste han folk, inntil “den siste dag i høytiden, den store festdagen”. Om morgenen var folk blitt trette av de langvarige festligheter. Da hørtes plutselig Jesu røst som gav ekko gjennom tempelhallene: “Den som tørster, la ham komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.” Den tilstand folket var i, gjorde denne appellen meget virkningsfull. Hele tiden hadde de vært vitne til prakt og festligheter. Øynene deres hadde vært blendet av lys og farger, og den herligste musikk hadde frydet ørene deres. Men i hele denne rad av seremonier hadde det ikke vært noe som kunne stille sjelens behov. Det hadde ikke vært noe som kunne tilfredsstille sjelens tørst etter det som ikke forgår. Jesus innbød dem til å komme og drikke av livets kilde, av det som i dem ville bli en kilde med vann som veller ut til evig liv. SH 337.5
Samme morgen hadde presten utført seremonien som skulle minne om den gangen det ble slått på klippen i ørkenen. Denne klippen var et symbol på ham som ved sin død ville få frelsens levende strømmer til å flyte ut til alle som tørster. Kristi ord var livets vann. I nærvær av denne store menneskemengden utleverte han seg selv til å bli slått for at livets vann skulle kunne flyte ut til verden. Ved å slå Kristus tenkte Satan at han kunne ødelegge livets fyrste. Men fra klippen som ble slått, strømmet det ut levende vann. Idet Jesus talte slik til folket, ble hjertene grepet av en merkelig ærefrykt, og mange var klar til å utbryte likesom kvinnen fra Samaria: “Herre, gi meg av dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen.” SH 338.1
Jesus visste om sjelens trang. Prakt, rikdom og ære kan ikke tilfredsstille hjertet. “Den som tørster, la ham komme til meg å drikke!” Rik og fattig, høy og lav, alle er like velkomne. Han lover å gi lindring til de nedtrykte, trøste dem som sørger, og gi håp til de motløse. Mange av dem som hørte Jesus, sørget over skuffede forhåpninger. Mange bar på en hemmelig sorg. Andre prøvde å tilfredsstille sin hvileløse lengsel med verdslige goder eller menneskers bifall. Men når de hadde oppnådd alt dette, fant de at de bare hadde strevd for å nå frem til sprukne brønner hvor de ikke kunne slokke sin tørst. Midt i glansen av de frydefulle opplevelser stod de bedrøvet og utilfredse. Det plutselige ropet: “Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!” hadde vekket dem opp av deres sørgmodige grublerier. Idet de lyttet til det han videre sa, ble nytt håp tent i deres sinn. Den Hellige Ånd klargjorde symbolet for dem, så de kunne gripe tilbudet om frelsens uvurderlige gave. SH 338.2
Kristi rop til dem som tørster, lyder fremdeles, og det taler med enda større kraft til oss enn til dem som hørte det i templet den siste dagen under løvhyttefesten. Denne kilden er åpen for alle. De som er trette og utmattet, får tilbud om den forfriskende drikk av evig liv. Ennå roper han: “Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!” “Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.” “Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.” Joh 7,1-15.37-39 SH 338.3