Som verdens gjenløser stod Kristus stadig overfor tilsynelatende nederlag. Han som var nådens sendebud til denne verden, syntes å få utrettet lite av det han lengtet etter å utføre for å høyne og frelse mennesker. Djevelske krefter var hele tiden i virksomhet for å motarbeide ham. Men han tillot ikke seg selv å bli motløs. Ved profeten Jesaja sier han: “Jeg har strevd forgjeves, til ingen nytte har jeg brukt opp min kraft. Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.” “Jeg er æret i Herrens øyne, min Gud er blitt min styrke.” Kristus har fått dette løftet: “Så sier Herren, folkets forløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet og avskydd av folk: ... Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: “Gå ut!” til dem som er i mørket: “Kom fram!” ... De skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete skal skade dem. For han som har barmhjertighet med dem, han skal føre dem og lede dem til kildevell.”15 SH 515.1
Jesus satte sin lit til disse ordene, og han lot ikke Satan få noen fordel. Da han skulle ta de siste skritt på ydmykelsens vei, og den dypeste sorg holdt på å omslutte ham, sa han til disiplene: “Denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.” “Denne verdens fyrste er dømt.” “Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.” 16 SH 515.2
Med profetisk blikk så Kristus de begivenheter som skulle finne sted i hans siste store kamp. Han visste at når han kom til å rope ut: “Det er fullbrakt!” ville hele himmelen bryte ut i jubel. Hans øre fanget inn musikken i det fjerne og seiersropene i de himmelske saler. Han visste at da ville dødsklokkene ringe over Satans rike, og Kristi navn ville bli kunngjort i hele universet. SH 515.3
Jesus frydet seg over at han kunne gjøre mer for sine etterfølgere enn de kunne be om eller tenke seg. Han talte med overbevisning fordi han visste at en kunngjøring var utgått fra Den Allmektige før verden ble til. Han visste at sannheten, utrustet med Den Hellige Ånds allmakt, ville seire i kampen mot det onde, og at den blodflekkede fanen ville vaie seierrikt over hans etterfølgere. Han visste at hans trofaste disiplers liv ville bli likesom hans: en serie uavbrutte seire. Det ville ikke se slik ut mens de var her, men bli anerkjent slik i evigheten. SH 515.4
“Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!” Kristus sviktet ikke. Heller ikke ble han motløs. Hans etterfølgere skal vise en tro som er av det samme utholdende slaget. De skal leve som han levde og arbeide som han arbeidet, for de setter sin lit til ham som den store mester. De må eie mot, energi og utholdenhet. SH 515.5
Selv om det som kan synes umulig, stenger veien for dem, skal de ved hans nåde gå fremover. Selv om de kan møte tilsynelatende umulige hindringer, blir de oppfordret til å overvinne dem. De skal ikke fortvile over noe, men håpe på alt. Med sin uforlignelige kjærlighets gylne kjede har Kristus knyttet dem til Guds trone. Han vil at den største kraften i universet, den som strømmer ut fra Allmaktens kilde, skal tilhøre dem. De skal ha kraft til å stå imot det onde. Det er kraft som hverken jorden, døden eller dødsriket kan mestre, en kraft som setter dem i stand til å seire slik som Kristus seiret. SH 516.1
Kristus vil at himmelens orden, himmelens styresett og himmelens guddommelige harmoni skal komme til syne i hans menighet på jorden. På den måten blir han herliggjort i sitt folk. Gjennom dem vil “rettferds sol” skinne med ufordunklet glans i verden. SH 516.2
Kristus har gitt sin menighet rike muligheter for at han med renter kan få igjen stor herlighet fra dem som er hans gjenløste, kjøpte eiendom. Han har utrustet sitt folk med evner og velsignelser så de kan åpenbare hans egen makt som er mer enn tilstrekkelig. Utstyrt med Kristi rettferdighet er menigheten hans forrådshus, der hans barmhjertighets, nådes og kjærlighets rikdommer skal bli synlig for alle. Kristus ser på sitt folk i dets renhet og fullkommenhet som en lønn for sin ydmykelse og som en forøkelse av sin herlighet. Han er det store midtpunkt som all herlighet stråler ut fra. SH 516.3
Med sterke, håpefulle ord avsluttet Jesus sin undervisning. Så øste han ut sin sjels byrde i bønn for disiplene. Han løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” SH 516.4
Kristus hadde fullført den gjerningen han hadde fått å utføre. Han hadde herliggjort Gud på jorden og hadde åpenbart Faderen. Han hadde utvalgt dem som skulle fortsette hans gjerning blant menneskene. Og han sa: “Jeg er forherliget gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett.” “Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, ... jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem, slik du har elsket meg.” SH 516.5
Med ord av en som har guddommelig myndighet overgir Kristus på denne måten sin utvalgte menighet i Faderens varetekt. Som en innvidd øversteprest går han i forbønn for sitt folk. Som en trofast hyrde samler han sin hjord i Den Allmektiges skygge på det sikre tilfluktsstedet. Han står foran den siste kampen mot Satan, og han er klar til å møte ham. Joh 13,31-38; 14-17 SH 516.6