Nå mener Satan at han har møtt Jesus på hans egen grunn. Den listige fienden fremholder det som Gud selv har sagt. Han viser seg fremdeles som en lysengel, og gjør det helt klart at han er kjent med Bibelen og forstår betydningen av det som er skrevet. Likesom Jesus tidligere hadde brukt Guds ord til støtte for sin tro, bruker fristeren det nå til støtte for sitt bedrag. Han påstår at han bare har villet prøve Jesu troskap, og nå roser han hans fasthet. Jesus har vist sin tillit til Gud. Nå oppfordrer Satan ham til å gi enda et bevis på sin tro. SH 82.2
Igjen innleder han fristelsen med en antydning av mistillit: “Er du Guds Sønn ...” Kristus var fristet til å tilbakevise denne mistilliten, men han gav ikke rom for den minste antydning til tvil. Han ville ikke sette sitt liv i fare for å gi Satan noe bevis. SH 82.3
Fristeren hadde til hensikt å benytte seg av Kristi menneskelighet. Han ville prøve å få ham til å opptre på en formastelig måte. Men selv om Satan nok kan påvirke til synd, kan han ikke tvinge noen. Han sa til Jesus: “Kast deg ned!” Han visste at han selv ikke kunne kaste ham ned, for Gud ville gripe inn og redde ham. Han kunne heller ikke tvinge Jesus til å kaste seg ned. Med mindre Jesus gav etter for fristelsen, kunne han ikke bli overvunnet. All jordens og helvetes makter kunne ikke på minste måte tvinge ham til å vike av fra sin Fars vilje. SH 82.4
Fristeren kan aldri tvinge oss til å gjøre noe galt. Han kan ikke herske over menneskers sinn, så sant de ikke gir seg inn under hans kontroll. Viljen må samtykke, og troen må gi slipp på Jesus før Satan kan utøve sin makt over oss. Men hvert syndig ønske hos oss gir ham et fotfeste. Hvert punkt der vi ikke etterlever det guddommelige forbilde, er en åpen dør der han kan komme inn for å friste og ødelegge oss. Hver gang vi feiler eller lider nederlag, får han anledning til å klandre Kristus. SH 83.1
Da Satan siterte løftet: “Han skal gi sine engler befaling om å bevare deg,” utelot han ordene “på alle dine veier”. Det vil si på alle de veier som Gud velger. Jesus nektet å vike av fra lydighetens sti. Selv om han viste fullkommen tillit til sin Far, ville han ikke frivillig bringe seg i en situasjon der hans Far måtte gripe inn for å redde ham fra døden. Han ville ikke tvinge Gud til å komme til unnsetning, og på den måten gi menneskene et dårlig eksempel på tillit og lydighet. SH 83.2
Jesus sa til Satan: “Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.” Disse ordene uttalte Moses til Israels folk da de tørstet ute i ørkenen og forlangte at Moses skulle gi dem vann, idet de utbrøt: “Er Herren iblant oss eller ikke?”1 Gud hadde gjort underfulle ting for dem. Likevel tvilte de på ham når de kom i vanskeligheter, og krevde bevis på at han var med dem. I sin vantro prøvde de å sette ham på prøve. Satan ville ha Kristus til å gjøre det samme. SH 83.3
Gud hadde alt kunngjort at Jesus var hans Sønn. Å forlange bevis på det samme nå, ville være å sette Guds ord på prøve og å friste ham. Det samme ville gjelde hvis vi bad om noe som Gud ikke har lovt. Det ville være et tegn på mistillit, og i virkeligheten å sette Gud på prøve eller å friste ham. Vi skal ikke komme frem for Gud i bønn for å få bevis for at han vil oppfylle det han har sagt, men fordi han vil gjøre det; ikke for å få bevis på at han elsker oss, men fordi han gjør det. “Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”2 SH 83.4
Tro har ingenting å gjøre med formastelse eller dristig overmot. Bare den som har sann tro, er sikret mot formastelse, som er Satans forfalskede etterligning av tro. Troen gjør krav på Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelsen gjør også krav på løftene, men bruker dem på samme måten som Satan gjorde — til å unnskylde overtredelse. Tro ville ha fått våre første foreldre til å stole på Guds kjærlighet og til å etterleve hans ord. Formastelse fikk dem til å overtre hans lov, fordi de trodde at hans store kjærlighet ville frelse dem fra følgene av deres synd. Det er ikke tro å gjøre krav på gunst hos Gud uten å rette seg etter betingelsene for å motta nåde. Ekte tro bygger på de løfter og prinsipper som finnes i Guds ord. SH 83.5
Når det ikke har lykkes Satan å vekke mistillit, har han ofte hatt hell med seg i å lede folk ut i formastelse. Hvis han kan få oss til unødvendig å utsette oss for fristelse, vet han at han vil seire. Gud vil bevare alle som vandrer på lydighetens vei. Men å vike av fra den er å våge seg inn på Satans område. Der kan vi være sikre på å falle. Kristus har pålagt oss: “Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!”3 Bønn og stille ettertanke vil bevare oss fra å fare tankeløst inn på farlige veier og vil redde oss fra mangt et nederlag. SH 83.6
Likevel må vi ikke miste motet når vi blir angrepet av fristelser. Når vi kommer i prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss. SH 83.7
Men det var Ånden som førte Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre. “Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.” Han sier: “Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”4 SH 84.1