Det Johannes forkynte, hadde fått et så sterkt grep på folket at de religiøse lederne ikke uten videre kunne overse det. Faren for opprør førte til at romerne så med mistenksomhet på enhver sammenstimling av folk. Alt som kunne oppfattes som oppstand; skapte frykt hos de jødiske myndigheter. Johannes, hadde ikke tatt hensyn til Rådets myndighet ved å søke om tillatelse til sin virksomhet. Han hadde irettesatt rådsherrene og folket, fariseerne og saddukeerne uten forskjell. Likevel var folk ivrige etter å følge ham. Interessen for hans virksomhet syntes stadig å vokse. Selv om han ikke hadde tatt hensyn til Det høye råd, mente rådsherrene at han som en offentlig lærer stod under deres myndighet. SH 87.2
Rådet bestod av medlemmer som var valgt ut fra prestestanden og fra de øverste av nasjonens ledere og lærere. Øverstepresten var som regel formann. Alle medlemmene skulle være tilårskomne, om enn ikke gamle. De skulle være lærde menn som ikke bare var vel bevandret i jødisk religion og historie, men også i almenkunnskap. De måtte være uten kroppslig lyte, og de skulle være gifte menn og fedre. Dette fordi de da sannsynligvis ville være mer humane og hensynsfulle enn andre. Rådssalen var et rom i forbindelse med templet i Jerusalem. I den tiden jødene var selvstendige, var Det høye råd nasjonens øverste domstol og hadde både verdslig og geistlig myndighet. Selv om Rådet nå stod under den romerske landshøvding, øvde det fremdeles en sterk innflytelse så vel i borgerlige som i religiøse saker. SH 88.1
Rådet kunne ikke godt la være å undersøke det Johannes holdt på med. Det var noen som mintes den åpenbaring Sakarja hadde hatt i templet, og husket hans profeti om at hans sønn skulle bli forløperen for Messias. SH 88.2
Under de tumulter og forandringer som hadde funnet sted de siste tretti år, var dette for en stor del tapt av syne. Men nå kom de til å tenke på dette i forbindelse med det oppstyr som Johannes' forkynnergjerning vakte. SH 88.3
Det var lenge siden Israel hadde hatt en profet, lenge siden noen hadde vært vitne til en slik reformasjon som den som nå var i gang. Kravet om syndsbekjennelse virket nytt og oppsiktsvekkende. Mange av lederne ville ikke møte opp for å høre de appeller og anklager Johannes kom med. De var redde for at de skjulte ting i deres eget liv skulle bli avslørt. Hans forkynnelse var likevel en direkte kunngjøring om Messias. SH 88.4
Det var alminnelig kjent at de sytti uker i Daniels profeti, som innbefattet Messias' komme, nesten var utløpt. Alle var ivrige etter å få oppleve den tidsepoke med nasjonal herlighet som da var ventet. Så stor var folkets begeistring at Rådet snart ville være nødt til enten å bifalle eller forkaste den virksomhet Johannes drev. Rådets makt over folket var alt på retur, og det begynte å bli et alvorlig spørsmål hvordan det skulle kunne opprettholde sin posisjon. I håp om å finne en eller annen løsning sendte de en delegasjon av prester og levitter til Jordan for å forhandle med den nye læreren. SH 88.5
En stor folkemengde var samlet for å lytte til døperens forkynnelse da utsendingene kom. De hovmodige rabbinere omgav seg med en aura av påtatt verdighet og autoritet som var beregnet på å gjøre inntrykk på folket og tvinge Johannes til å vise dem ærbødighet. Respektfullt og med frykt vek mengden til side for å slippe dem frem. Disse ærverdige mennene som var kledd i praktfulle klær, og var stolte av sin rang og makt, stod nå foran ørkenprofeten. SH 88.6
“Hvem er du?”, forlangte de å få vite. Johannes, som visste hva de tenkte på, svarte: “Jeg er ikke Kristus.” “Hvem er du da,” spurte de, “er du Elia?” “Nei, det er jeg ikke,” svarte han. “Er du profeten?” “Nei!” “Si oss da hvem du er, så vi kan ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?” SH 88.7
“Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren, som profeten Jesaja har sagt.” SH 88.8
Det skriftordet Johannes henviste til, er den vakre profetien hos Jesaja: “Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt. ... Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes. Kupert land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det.” 1 SH 88.9
Når en konge i oldtiden reiste gjennom områder i sitt rike som sjelden ble besøkt, ble det sendt ut et arbeidslag foran den kongelige herskapsvognen for å jevne ut de bratte steder og fylle i fordypninger så kongen kunne ferdes trygt og uten hindring. Profeten hentyder til denne skikken for å illustrere evangeliets gjerning. “Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes.” SH 89.1
Når Guds Ånd med sin underfulle vekkende kraft rører ved sinnet, blir vår menneskelige stolthet ydmyket. Verdslig lyst og verdslig posisjon og makt er uten verdi. “Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.”2 Ydmykhet og selvoppofrende kjærlighet som verdsettes så lite blant mennesker, blir da opphøyet som det eneste verdifulle. Dette er evangeliets gjerning som det budskapet Johannes forkynte, var en del av. SH 89.2
Rabbinerne fortsatte med sine spørsmål: “Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias eller Elia og heller ikke profeten?” Ordet “profeten” siktet til Moses. Mange jøder trodde at Moses ville bli oppreist fra de døde og tatt til himmelen. De visste ikke at det alt var skjedd. Da Johannes begynte sin virksomhet, var det mange som tenkte at han kanskje var profeten Moses som var stått opp fra de døde. For han syntes å ha et grundig kjennskap til profetiene og til Israels historie. SH 89.3
Mange trodde også at før Messias kom, ville Elia vise seg personlig. Denne forventning avviste Johannes i sin nektelse. Men hans ord hadde en dypere mening. Med tanke på Johannes sa Jesus senere: “Om dere vil tro det; han er den Elia som skulle komme.”3 Johannes kom i Elias ånd og kraft for å gjøre en lignende gjerning som den Elia utførte. Hvis jødene hadde tatt imot ham, ville denne gjerning blitt utført for dem, men de tok ikke imot hans budskap. For dem var han ikke Elia. For dem kunne han ikke utrette det som var hensikten med hans misjon. SH 89.4
Mange av dem som var samlet ved Jordan-elven, hadde vært til stede ved Jesu dåp. Men det tegnet som da ble gitt, ble oppfattet bare av noen få. I løpet av de måneder døperen Johannes hadde drevet sin virksomhet, hadde mange nektet å gi etter for kallet til omvendelse. Slik hadde de forherdet seg og formørket sin forstand. Da himmelen kom med sitt vitnesbyrd ved Jesu dåp, oppfattet de det ikke øyne som aldri hadde vendt seg i tro til ham Som er usynlig, så ikke Guds herlighet som ble åpenbaret. Ører som aldri hadde lyttet til hans røst, hørte ikke de ordene som ble uttalt. SH 89.5
Slik er det også nå. Jesus og de tjenende engler er ofte til stede når folk er samlet. Likevel er det mange som ikke vet om det, og de merker ikke noe uvanlig. Men noen er klar over Kristi nærvær. De blir opplivet av fred og glede, og de blir trøstet, oppmuntret og velsignet. SH 89.6
Utsendingene fra Jerusalem hadde spurt Johannes: “Hvorfor døper du?” og de ventet på svaret. Idet han lot blikket gli ut over folkeskaren, kom det plutselig glød i øynene hans. Ansiktet lyste opp, og han ble gjennomtrengt og grepet av en dyp bevegelse. Med hendene utrakt ropte han: “Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.” SH 90.1