Synd er det verste av alle onder, og det er vår sak å ha medfølelse med synderen og hjelpe ham. Men alle kan ikke nås påsamme måten. Mange skjuler godt sin sjeletørst. Disse ville kunne hjelpes ved medfølende ord og vennlig oppmerksomhet. Andre er i den ytterste nød uten selv å vite det. De er ikke klar over sjelens skremmende fattigdom. Skarer av mennesker er så dypt nedsunket i synd at de har mistet all sans for evige realiteter. De har visket ut Guds bilde i sjelen. Ja, de vet knapt om de i trenger frelse i det hele tatt. De har verken tro på Gud eller tillit til noe menneske. Mange av disse kan bare nås ved handlinger som er gjennomtrengt av selvforglemmende vennlighet. Deres fysiske behov er det første en må sørge for. De må få mat. De må vaskes. Og de må få skikkelige klær. Etter hvert som de ser bevisene på din kjærlighet, vil det også bli lettere for dem å tro på Kristi kjærlighet. OSLv 282.3
Det er mange som går seg vill i verden, og som føler skam over sin forvillelse. De stirrer på sine feilgrep inntil de blir drevet til den rene desperasjon. Slike sjeler må vi ikke forsømme å hjelpe. Når en skal svømme opp mot strømmen, er det en mektig kraft som vil drive en tilbake. La en hjelpende hånd bli rakt ut til den kjempende akkurat som en Storebrors hånd ble rakt ut en gang til en synkende Peter. Tal til ham ord som kan gi håp, ord som kan etablere et tillitsforhold og vekke kjærlighet. OSLv 282.4
Din bror er trett og syk i sin innerste sjel. Derfor trenger han deg akkurat som du en gang trengte en bror med kjærlighet i hjertet. Han trenger erfaringen til en som har vært like svak og hjelpeløs som han er nå, en som kan ha medynk med ham og hjelpe ham. Kjennskapet til vår egen skrøpelighet burde få oss til å hjelpe andre i deres bitre nød. Aldri må vi gå forbi en lidende sjel uten å prøve å gi noe av den trøst som vi selv er blitt trøstet med av Gud. OSLv 283.1