Den åndelige tilbakegang som hadde vært så merkbar i England kort før Wesleys tid, skyldtes i stor grad den antinomistiske (lovfiendtlige) forkynnelse. Mange hevdet at Kristus hadde opphevet moralloven og at de kristne derfor ikke var forpliktet til å holde den, at en troende er frigjort fra “trelldom under gode gjerninger”. MHK 205.4
Andre innrømmet nok at loven hadde evig gyldighet, men hevdet at det var unødvendig for predikantene å formane folk til lydighet mot den, for de som Gud har utvalgt til frelse, vil “ved Guds nådes uimotståelige tilskyndelse bli ledet til å øve fromhet og dyd”, mens de som var dømt til evig fortapelse, “ikke hadde kraft til å lyde Guds lov”. MHK 205.5
Andre, som også mente at “de utvalgte ikke kan falle fra nåden og heller ikke gå glipp av Guds velvilje”, kom til den enda frykteligere slutning at “de onde handlinger som de begår, i virkeligheten ikke er syndige, og må ikke oppfattes som brudd på Guds lov. Følgelig behøver de ikke å bekjenne sine synder eller kvitte seg med dem ved å angre”.14McClintock and Strong, Cyclopedia, art.«Antinomians» De hevdet at endog en av de verste synder som “vanligvis oppfattes som et grovt brudd på Guds lov, ikke er synd i Guds øyne” når en av de utvalgte begår den, “fordi det er et av de vesentlige og særegne kjennetegn hos de utvalgte at de ikke kan gjøre noe som mishager Gud, eller som loven forbyr”. MHK 205.6
Disse uhyrlige læresetninger er i alt vesentlig de samme som populære pedagoger og teologer senere forfektet, at det ikke finnes noen uforanderlig, guddommelig lov som er norm for hva som er rett, men at samfunnet selv bestemmer moralnormene, og at de stadig er blitt endret. Disse ideene er preget av den samme mesterlige hjerne, av ham som endog blant himmelens syndfrie vesener prøvde å bryte ned Guds rettferdige lov. MHK 207.1
Læren om at Gud har bestemt menneskenes karakter en gang for alle, har fått mange til å forkaste hans lov. Wesley kjempet innbitt mot de antinomistiske forkynneres villfarelser og påviste at deres lære var i strid med Skriften. “Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker.” “Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.” Guds Ånd gis fritt til alle mennesker for at de skal bli frelst. Kristus er “det sanne lys, som lyser for hvert menneske”.15Tit 2,11; 1 Tim 2,3-6; Joh 1,9 Mennesker går glipp av frelsen når de med vilje avviser livets gave. MHK 207.2
Som svar på påstanden om at de ti bud sammen med seremoniloven var blitt opphevet ved Kristi død, uttalte Wesley: “Kristus opphevet ikke moralloven som finnes i de ti bud, og som profetene håndhevet. Han kom ikke til denne verden for å avskaffe noen del av den. Det er en lov som aldri kan brytes, men står som et trofast vitne i himmelen. ... Den var til fra verdens begynnelse, og var skrevet, ikke på steintavler, men i menneskets hjerte ved skapelsen. Og selv om det som Gud skrev med sin egen finger, for en stor del er utvisket av synden, kan det likevel ikke helt slettes ut så lenge vi har noen ide om godt og ondt. MHK 207.3
Alt i denne loven må gjelde for hele menneskeheten og til alle tider. Guds bud er ikke avhengige av tid eller sted eller av noe annet forhold som kan forandres, for de hviler på Guds natur og på menneskets natur, og på deres uforanderlige forhold til hverandre. MHK 207.4
‘Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. ’... Utvilsomt mener Kristus her (i samsvar med det som står foran, og det som følger etter): Jeg er kommet for å stadfeste den helt og fullt, tross alle menneskelige bortforklaringer. Jeg er kommet for å kaste lys over alt det som måtte være dunkelt. Jeg er kommet for å forklare den virkelige og fullstendige mening med alt, for å vise lengden og bredden, høyden og dybden, ja hele utstrekningen av hvert bud, og hele lovens ufattelige renhet og åndelighet.”16Wesley, Works, Sermon 25 MHK 207.5
Wesley fremholdt at loven og evangeliet stemte nøye overens. “Loven og evangeliet henger meget nøye sammen. På den ene siden baner loven hele tiden vei for evangeliet og leder oss dit. På den andre siden fører evangeliet til en mer nøyaktig oppfyllelse av loven. Den byr oss for eksempel å elske Gud og vår neste, å være ydmyke, tålsomme og hellige. Vi vet med oss selv at vi ikke makter dette, at ‘for mennesker er dette umulig’. Men vi ser et løfte om at Gud vil gi oss denne kjærlighet og gjøre oss ydmyke, tålsomme og hellige. Vi setter vår lit til dette evangelium, dette gledesbudskapet. Det virker i samsvar med vår tro. Slik skal lovens krav bli oppfylt i oss ved troen på Jesus Kristus. ... MHK 208.1
Fremst blant motstanderne av Kristi evangelium er de som klart og åpenlyst dømmer loven og taler ondt om loven, og som lærer menneskene å bryte (oppløse, svekke, oppheve gyldigheten av) ikke bare ett av budene, det minste eller det største, men alle under ett. Det mest forbausende ved dette store bedrag er at de som er fanget inn av det, virkelig tror at de ærer Kristus ved å forkaste hans lov, og at de opphøyer hans tjeneste, mens de tilintetgjør hans lære. Ja, de ærer ham slik Judas gjorde da han sa: Vær hilset, rabbi! og kysset ham. MHK 208.2
Med samme rett kunne han si til hver enkelt av dem: Forråder du Menneskesønnen med et kyss? Å tale om hans blod, men fjerne hans krone, eller ta lett på enkelte deler av hans lov for å fremme hans evangelium, er å forråde ham med et kyss. Heller ikke kan noen unngå denne anklagen dersom de forkynner troen slik at den på noen måte tilsidesetter lydigheten direkte eller indirekte, eller dersom de forkynner Kristus på en måte som opphever eller på annen måte svekker det minste av hans bud.”17Samme MHK 208.3
Til dem som hevdet at forkynnelsen av evangeliet helt og fullt oppfyller loven, svarte Wesley: “Dette benekter vi helt og holdent. Det oppfyller ikke lovens viktigste hensikt: å overbevise mennesker om synd og å vekke dem som ennå sover på randen av helvete.” MHK 208.4
Apostelen Paulus sier at “ved loven lærer vi synden å kjenne”. Først når en person er blitt overbevist om synd, vil han virkelig føle behov for Kristi soningsblod. ... Herren selv sier: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.” Derfor er det nytteløst å sende bud på lege til mennesker som er friske, eller som i det minste tror at de er det. Først må de bli overbevist om at de er syke, ellers vil de ikke sette pris på det du gjør. Like nytteløst er det å forkynne Kristus for dem som har et hjerte som aldri er blitt knust.18Samme, Sermon 35 MHK 208.5
Når Wesley forkynte Guds nåde, la han an på, likesom sin mester, å “gjøre loven stor og herlig”. Med troskap utførte han den gjerningen Gud hadde gitt ham, og store var resultatene han fikk se. MHK 208.6
Over et halvt århundre tilbrakte han som reisende predikant, og ved slutten av sitt mer enn åtti år gamle liv utgjorde hans erklærte tilhengere mer enn en halv million. Men tallet på de mange som ved hans innsats ble løftet opp fra synds fordervelse og fornedrelse til et bedre og renere liv, og alle som ved hans forkynnelse fikk en dypere og rikere erfaring, vil ikke bli kjent før hele den frelste skaren samles i Guds rike. Hans liv er en uvurderlig undervisning for enhver kristen. Det ville være ønskelig om den tro og ydmykhet som preget denne Kristi tjener, og hans utrettelige iver, selvoppofrelse og gudsfrykt, kunne gjenspeiles i menighetene i vår tid! MHK 209.1