To dager før påske, da Jesus for siste gang forlot templet etter å ha fordømt hykleriet blant folkets ledere, gikk han og disiplene igjen ut til Oljeberget. De satte seg på den grønne skråningen med utsikt over byen. Enda en gang så han ut over byen med murer, tårn og slott. Han så templet i dets strålende prakt, en vakker juvel på det hellige berget. MHK 13.2
Tusen år tidligere hadde salmisten lovprist Gud for hans godhet mot Israel, da han gjorde deres helligdom til sin bolig: “I Salem er hans hytte reist, på Sion står hans bolig.” “Men Juda-stammen valgte han ut og Sion-fjellet som han elsker. Han bygde sin helligdom himmelhøy.” Det første templet ble bygd under Israels storhetstid. Kong David hadde samlet enorme mengder av verdisaker til dette formål, og byggeplanene ble utarbeidet under guddommelig ledelse. Salomo, den viseste av Israels konger, hadde fullført arbeidet. Dette templet var det mest praktfulle byggverk som verden hadde sett. Gjennom profeten Haggai hadde Herren likevel sagt om det templet som senere ble bygd: “Dette nye hus skal bli herligere enn det første.” “Jeg ryster alle folkeslag, så deres skatter kommer hit. Og jeg fyller dette hus med herlighet, sier Herren, Allhærs Gud.”12Sal 76,3; 78,68.69; 1 Kron 28,12.19; Hag 2,9.7 MHK 13.3
Etter at Nebukadnesar hadde ødelagt templet (586 f.Kr.), ble det bygd opp igjen av et folk som hadde vært i livslangt fangenskap og hadde kommet tilbake til et øde og nesten folketomt land. Det skjedde omkring fem hundre år før Kristus. Noen av dem var gamle mennesker som hadde sett Salomos vakre tempel. Da det nye gudshuset begynte å ta form, gråt de fordi det ikke kunne måle seg med det forrige. På en treffende måte forteller profeten hva de følte: “Er det ennå noen igjen av dere som har sett hvor herlig dette huset var før? Og hva synes dere om det nå? Ser det ikke smått ut?”13Esra 3,12; Hag 2,3 Og nå fikk de løfte om at dette huset skulle bli enda herligere enn det forrige. MHK 13.4
Dette nye templet kunne ikke på noen måte måle seg med det gamle. Heller ikke ble det vigslet ved slike synlige tegn på Guds nærvær som det første templet. Ingen overnaturlig makt markerte innvielsen. Ingen strålende sky fylte den nyoppførte helligdommen. Ingen ild fra himmelen brente opp offeret på alteret. Den hellige Shekina var ikke lenger synlig mellom kjerubene i Det aller helligste. Lovkisten, soningsstedet og paktstavlene fantes ikke lenger der inne. Ingen røst lød fra himmelen for å åpenbare Herrens vilje for prestene som bad. MHK 13.5
I århundrer hadde jødene forgjeves prøvd å vise hvordan Gud hadde oppfylt løftet han hadde gitt gjennom profeten Haggai. Men de var så forblindet av stolthet og vantro at de ikke kunne se den virkelige betydningen av det profeten hadde sagt. MHK 14.1
Det nye templet ble ikke hedret med herlighetsskyen fra Herren, men ved at han som hadde hele Guddommens fylde i seg, var personlig til stede - han som var Gud åpenbart i menneskelig skikkelse. Alle slekters håp hadde kommet til sitt tempel da Jesus fra Nasaret underviste og helbredet i tempelgården. Det var fordi Kristus selv var til stede, og ikke av noen annen grunn, at dette templet var så mye herligere enn det første. Men Israel avviste gaven som himmelen tilbød. Da den ydmyke læreren gikk ut gjennom den gylne porten den dagen, forlot herligheten templet for alltid. Frelserens utsagn hadde alt gått i oppfyllelse: “Huset deres blir forlatt!”14Matt 23,38 MHK 14.2
Disiplene ble forskrekket da Jesus sa at templet skulle bli jevnet med jorden, og de ville gjerne vite hva han mente med det. I mer enn førti år var det blitt satset penger, arbeidskraft og arkitektonisk kunst for å forskjønne det. Herodes den store hadde ødslet både romersk og jødisk kapital på det. Verdensrikets keiser hadde endog selv bidratt med gaver. En del av byggverket bestod av hvite marmorblokker i nesten utrolig størrelse som var fraktet fra Rom. Disiplene hadde minnet Mesteren om dette, og sagt: “Se, for noen steiner og noen byggverk!” MHK 14.3
Som svar på dette kom Jesus med denne alvorsfulle og overraskende uttalelsen: “Sannelig, jeg sier dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein; alt skal rives ned.” Disiplene satte Jerusalems ødeleggelse i forbindelse med Kristi personlige komme i jordisk herlighet for å herske over verden, straffe de halsstarrige jødene og frigjøre nasjonen for romeråket. Han hadde fortalt dem at han ville komme igjen. Da han snakket om straffedommer over Jerusalem, tenkte de på denne gjenkomsten. Og da de nå var sammen med ham på Oljeberget, spurte de: “Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?”15Mark 13,1; Matt 24,2.3 MHK 14.4
Fremtiden ble holdt skjult for disiplene. Hadde de den gangen fullt ut forstått hva som skulle skje - at Jesus skulle lide og dø og at byen og templet skulle bli ødelagt - ville de blitt skrekkslagne. Kristus skildret de viktigste begivenhetene som skulle finne sted før tidens slutt. Den gangen forstod de ikke fullt ut betydningen av det han sa, men det skulle bli åpenbart for Guds folk etter hvert som det ble nødvendig. Forutsigelsen hadde en dobbelt betydning. Den varslet både ødeleggelsen av Jerusalem og redslene på den ytterste dag. MHK 14.5
Mens disiplene satt og lyttet, fortalte Jesus om de straffedommer som skulle ramme det frafalne Israel, særlig gjengjeldelsen som skulle komme over dem fordi de forkastet og korsfestet Messias. Tegn som ikke var til å ta feil av, skulle skje før den redselsfulle avslutningen. Det de fryktet, ville komme brått og uventet. Slik advarte Jesus sine etterfølgere: “‘Den ødeleggende styggedom’, som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted - forstå det, den som leser! Når dere ser det, må de som er i Judea, flykte opp i fjellene.”16Matt 24,15.16; Luk 21,20.21 MHK 15.1
Når romernes avgudsfaner ble heist på hellig jord, som strakte seg et stykke utenfor bymurene, skulle Kristi etterfølgere redde seg ved å flykte. Når de så varselstegnet, skulle de som ville flykte, ikke nøle. Overalt i Judea og i selve Jerusalem måtte de legge nøye merke til tegnet og flykte øyeblikkelig. Den som tilfeldigvis var oppe på taket, måtte ikke engang gå ned i huset og ta med seg de mest verdifulle eiendelene. De som var ute på åkeren eller i vingården, måtte ikke ta tid til å hente ytterklærne som de hadde lagt fra seg mens de arbeidet i solsteiken. De måtte ikke nøle et øyeblikk, ellers ville de bli revet med i ødeleggelsen. MHK 15.2