Den som vil vite hvilke midler som vil bli brukt i den konflikten vi snart går inn i, bør lese hva historien sier om romerkirkens fremferd i tidligere tider. Den som vil kjenne til hvordan katolikker og protestanter i fellesskap kommer til å behandle dem som forkaster deres dogmer, kan bare merke seg romerkirkens holdning til sabbaten og til dem som forsvarte den. Kongelige vedtak, kirkemøter og kirkelige forordninger som ble håndhevet ved hjelp av statsmakten, var de midlene som ble brukt for å gi den hedenske festdagen dens ærefulle status i kristenheten. MHK 440.5
Det første offentlige initiativ for å tvinge igjennom helligholdelsen av søndagen, var keiser Konstantins søndagslov av 321 e.Kr. Denne loven påla byfolk å hvile på “den ærverdige soldagen”, mens bøndene fikk lov til å gjøre gårdsarbeid. Selv om dette i virkeligheten var et hedensk påbud, ble det satt i verk av keiseren etter at han hadde gått over til kristendommen. MHK 440.6
Det viste seg at det keiserlige påbud ikke strakk til som erstatning for guddommelig autoritet. Biskop Eusebius, som la an på å vinne gunst hos fyrstene, og som var spesiell venn av Konstantin, som han stadig fjesket for, påstod at Kristus hadde flyttet sabbaten til søndagen. Ikke en eneste bibeltekst ble anført til støtte for dette nye lærepunkt. Uten å tenke over det, innrømmet Eusebius selv at det var falskt, og han pekte også ut dem som foretok forandringen. Han sier: “Alt det vi plikter å gjøre på sabbaten, har vi overført til Herrens dag.”7Robert Cox, Sabbath Laws and the Sabbath Duties, s. 538 Selv om dette argumentet for søndagshelligholdelse var helt verdiløst, fikk folk mot til å ringeakte sabbaten. Alle som ønsket verdens gunst, godtok den populære festdagen. MHK 441.1
Etter hvert som pavedømmet ble fastere forankret, fortsatte arbeidet med å forherlige søndagen. Til å begynne med drev folk med jordbruk når de ikke var i kirken, og den sjuende dag ble fremdeles betraktet som sabbat. Men det skjedde en stadig forandring. De som hadde geistlige embeter, fikk forbud mot å dømme i noen borgerlig tvist på søndagen. Uansett stilling eller status fikk alle kort tid etter pålegg om å avstå fra vanlig arbeid. Straffen for frie borgere var bøter, mens tjenestefolk ble pisket. Senere ble det bestemt at rikfolk skulle straffes med å bli fratatt halvdelen av det de eide, og endelig at de skulle gjøres til slaver hvis de fortsatte med å bryte vedtektene. Folk fra de lavere samfunnslag ble landsforvist på livstid. MHK 441.2
Man påberopte seg også mirakler. Det ble for eksempel fortalt om en bonde som var ute og pløyde på en søndag, at han med et jernstykke skrapte jord av plogen, og at jernet ble hengende fast i hånden hans. I to år bar han det med seg hvor han stod og gikk, “til umåtelig stor smerte og skam”.8Francis West, Historical and Practical Discourse on the Lord’s Day, s. 174 MHK 441.3
Senere gav paven pålegg om at sognepresten skulle irettesette dem som brøt søndagsloven, og oppfordre dem til å gå i kirke og si frem sine bønner for at de ikke skulle bringe store ulykker over seg selv og naboene. Et råd av geistlige kom med en erklæring som siden ble flittig brukt også av protestanter, at søndag måtte være sabbat, ettersom noen var blitt rammet av lynet mens de arbeidet på en søndag. “Dette viser at Gud måtte være svært misfornøyd med at de misbrukte den dagen,” uttalte prelatene. Videre ble det rettet en henstilling til geistlige og øvrighetspersoner, konger og fyrster og til alle lojale mennesker om å “anstrenge seg til det ytterste for å hedre dagen og feire den med større fromhet til ære for kristendommen”.9Thomas Morer, Discourse in Six Dialogues on the Name, Notion, and Observation o f the Lord’s Day, s. 271 MHK 441.4
Da konsilvedtakene ikke virket etter hensikten, ble myndighetene oppfordret til å vedta en lov som ville sette skrekk i folk og tvinge dem til å la være å arbeide på søndagen. Et kirkemøte i Rom fornyet alle tidligere bestemmelser og gjorde det klart at nå var det virkelig alvor. Disse vedtakene ble en del av kirkeloven, og de ble håndhevet av statsmakten i nesten hele den kristne verden.10Heglyn, History o f the Sabbath, del 2, kap. 5 MHK 441.5
Likevel skapte det en hel del forvirring at Bibelen ikke gav hjemmel for søndagshelligholdelse. Folk tvilte på at kirkens ledere hadde rett til å tilsidesette Herrens uttrykkelige ord: “Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud”, til fordel for solens dag. Man var derfor nødt til å finne en erstatning for mangelen på bibelske utsagn. En ivrig talsmann for søndagsfeiring som besøkte kirkene i England på 1100-tallet, ble avvist av de lojale kristne. Så resultatløst var arbeidet hans at han drog utenlands for en tid for å finne ut hvordan han skulle få større slagkraft i forkynnelsen. MHK 442.1
Da han kom tilbake, var tingene rettet på, og han hadde større fremgang enn tidligere. Han hadde med seg et dokument som han påstod var fra Gud selv. Det inneholdt det nødvendige påbud om søndags helligholdelse, og dessuten fryktelige trusler for å skremme dem som var ulydige. Dette enestående dokumentet - et like grovt falsum som den vedtekten det skulle støtte - hadde angivelig falt ned fra himmelen og var funnet i Jerusalem, nærmere bestemt på St. Simons-alteret på Golgata. Men i virkeligheten stammet det fra pavens residens i Rom. Svik og falsknerier for å øke kirkens makt og utbredelse har til alle tider vært ansett som lovlige midler i kirkens regi. MHK 442.2
Dokumentet forbød arbeid fra den niende timen, klokken tre, lørdag ettermiddag til soloppgang mandag morgen, og det ble påstått at mange mirakler bekreftet dets pålitelighet. Det ble fortalt at folk som hadde trosset forbudet, var blitt rammet av lammelse. MHK 442.3
En møller som prøvde å male korn, kunne fortelle at i stedet for mel strømmet det ut blod, og møllehjulet rikket seg ikke i den strie vannstrømmen. En kone som satte deig i en glovarm ovn, oppdaget at den var rå da hun tok den ut. En annen som hadde deig ferdig til baking ved den niende timen, men bestemte seg for å utsette arbeidet til mandag, oppdaget neste dag at deigen var blitt til brød ved guddommelig kraft. En mann som hadde bakt brød etter den niende timen på en lørdag, så da han neste dag brakk det i to, at det rant blod ut av det. Ved hjelp av slike meningsløse påfunn prøvde søndagens talsmenn å stadfeste dens hellighet.11Roger de Hoveden, Annals, bind 2, s. 528-530 MHK 442.4
Både i Skottland og England ble det skapt større aktelse for søndagen ved å la den delvis falle sammen med den gamle sabbaten. Men det var ulike meninger om tidsrammen for det som skulle være hellig tid. Kongen av Skottland gav beskjed om at “lørdagen fra klokken tolv middag bør betraktes som hellig”, og at ingen måtte drive med verdslige sysler før mandag morgen.12Morer, s. 290, 291 MHK 442.5
Men tross alle forsøk på å stadfeste søndagens hellighet, måtte kirkens folk offentlig innrømme at Gud hadde innstiftet sabbaten, og at den var blitt erstattet med en dag som mennesker hadde bestemt. Et katolsk kirkemøte på 1500-tallet vedtok denne uttalelsen: “Alle kristne bør være klar over at Gud selv helliget den sjuende dagen, og at den ikke bare var for jødene, men at alle sanne gudstilbedere har helligholdt den. Likevel har vi kristne forandret deres sabbat til Herrens dag.” De som tuklet med Guds lov, gjorde det ikke av vanvare. Med fullt overlegg opphøyet de seg over Gud.12Samme, s. 281, 282 MHK 443.1