Imens var også en annen på vei til Konstanz. Hus var klar over farene som truet. Han tok avskjed med sine venner som om han aldri skulle møte dem igjen, og la ut på reisen med en følelse av at den førte ham mot kjetterbålet. Selv om kongen av Bøhmen hadde gitt ham fritt leide, og at han også hadde fått et leidebrev fra keiser Sigismund mens han var underveis, gjorde han alle forberedelser med tanke på at han trolig skulle dø. MHK 78.2
I et brev til noen venner i Praha skrev han: “Mine venner, ... jeg reiser med fritt leide fra kongen for å møte mine tallrike dødsfiender. ... Jeg setter hele min lit til den allmektige Gud og min frelser. Jeg stoler på at han vil høre deres inderlige bønner og legge sin klokskap og visdom i min munn så jeg kan stå dem imot, og at han vil gi meg sin Hellige Ånd til å styrke meg i sin sannhet, slik at jeg modig kan møte fristelser, fengsel og en grusom død, om så skulle være. MHK 78.3
Kristus led for sine kjære. Skulle det da undre oss at han har gitt oss sitt eksempel for at vi med tålmod skal kunne utholde alt for vår egen frelse? Han er Gud, vi er hans skapninger. Han er Herren, vi er hans tjenere. Han er verdens Herre, vi er bare usle, dødelige mennesker - og likevel led han! Hvorfor skulle så ikke vi lide, særlig når lidelsen renser oss? MHK 78.4
Derfor, mine kjære, hvis min død skal bidra til å ære ham, så be om at den må komme snart, og at han må hjelpe meg til å tåle alle trengsler. Men om det er bedre at jeg kommer tilbake til dere, så la oss be Gud om at jeg ikke skal behøve å skamme meg - at jeg ikke må underslå en eneste tøddel av det sanne evangelium, men gi mine brødre et godt eksempel som de kan følge. Sannsynligvis vil dere aldri få se meg mer i Praha. Men om den allmektige Gud vil at jeg skal komme tilbake til dere, så la oss med freidig mot gå frem i kunnskap om hans lov og i kjærlighet til den.”8Bonnechose 1, s. 147, 148 MHK 78.5
I et brev til en prest som hadde tatt imot evangeliet, skriver Hus med stor ydmykhet om sine egne feilgrep. Han bebreider seg selv at han har “likt å bruke kostbare klær og har kastet bort tid på verdiløse sysler”. Og så føyer han til disse rørende formaningsord: “Måtte Guds ære og menneskers frelse oppta ditt sinn, og ikke tanker om prestekall og gods. Pass på at du ikke smykker ditt hus mer enn din sjel, og sørg fremfor alt for din åndelige oppbyggelse. Vær from og ydmyk overfor de fattige, og sløs ikke penger på selskapelighet. Dersom du ikke forbedrer deg og avstår fra alt som er unødvendig, er jeg redd for at du i likhet med meg blir hardt tuktet. ... Du vet hva jeg tror på, for jeg har undervist deg fra du var liten. Derfor behøver jeg ikke skrive mer til deg. Men jeg ber deg for Guds skyld om ikke å etterligne noe av den forfengelighet som du har sett hos meg.” På brevomslaget skrev han: “Jeg ber deg, min venn, at du ikke bryter dette segl før du har fått bekreftet at jeg er død.”9Samme, s. 148,149 MHK 80.1
På reisen så Hus overalt tegn på hvordan hans lære var blitt utbredt, og at folk var velvillig stemt til det han stod for. Fra alle kanter strømmet de til for å treffe ham. I noen byer ble han fulgt av øvrighetspersoner gjennom gatene. MHK 80.2