Jeg så predikantenes hustruer. Noen av dem er ikke til minste hjelp for sine menn, og likevel bekjenner de seg til den tredje engels budskap. De tenker mer på å oppfylle sine egne ønsker og sit eget behag enn Guds vilje, eller hvordan de kan holde sine menns hender oppe ved sine trofaste bønner og sin forsiktige levemåte. Jeg så at noen av dem opptrer på en så egensindig og egoistisk måte at Satan gjør dem til sine redskaper og arbeider gjennom dem for å ødelegge innflytelsen og brukbarheten hos deres menn. VFM1 32.1
De føler seg fri til å klage og knurre om de skulle komme under trange kår. De glemmer hvordan de kristne måtte lide for sannhetens skyld fordum, og de mener at alt må gå etter deres ønsker og på deres måte. De må følge sin egen vilje. De glemmer den lidende Jesus, han som er deres Mester. De glemmer smertenes mann, som kjente til sorg — han som ikke hadde det han kunne helle sitt hode til. De bryr seg ikke om å tenke på den hellige pannen som ble gjennomstukket av tornekronen. De glemmer ham som sank under byrden da han bar sitt eget kors til Golgata. Det var ikke bare korstreets byrde som hvilte på ham, men vekten av verdens synder. De glemmer de fryktelige naglene som ble drevet gjennom hans følsomme hender og føtter, og hans pinefulle rop før han oppga ånden: “Min Gud! min Gud! hvorfor har du forlatt meg?” Mark. 15,34; Matt. 27,46. Etter all denne lidelsen som ble båret for deres skyld, nærer de likevel en sterk uvilje mot å lide for Kristi skyld. VFM1 32.2
Jeg så at disse menneskene bedrar seg selv. De har ingen lodd eller del i saken. De har fått tak i sannheten, men sannheten har ikke fått tak i dem. Når den høytidelige, betydningsfulle sannheten har fått tak i dem, vil selvet dø. Da vil det ikke lyde: “Jeg vil reise dit, jeg vil ikke bli her.” Det alvorlige spørsmålet vil bli: “Hvor vil Gud at jeg skal være? Hvor kan jeg på beste måten herliggjøre ham, og hvor kan vårt felles arbeid utrette mest godt?” Deres vilje vil bli oppslukt av Guds vilje. Den egensindighet og mangel på gudhengivenhet som preger noen av predikantenes hustruer, stiller seg i veien for syndere. Blodet av sjelene vil bli funnet på deres klær. Noen av predikantene har båret et kraftig vitnesbyrd om menighetens plikt og dens synder. Men det har ikke hatt den ønskede virkning. For deres egne hustruer trengte hele det tydelige vitnesbyrdet som ble båret, og irettesettelsen falt tilbake på dem selv med stor styrke. De lar seg påvirke av sine hustruer, som drar dem nedover og skaper fordom i deres sinn. Deres brukbarhet og innflytelse er bortkastet. De føler seg motløse og forsagte, og de innser ikke hvor den virkelige årsaken ligger. Men den ligger like ved døren. VFM1 33.1