I det synet jeg fikk i Battle Creek, Michigan, den 25. oktober 1861, så jeg denne jord mørk og dyster. Engelen sa: “Se nøye etter!” Da ble menneskene på jorden fremstilt for meg. Noen var omgitt av engler, andre var i fullstendig mørke, omgitt av onde engler. Jeg så en arm som var rakt ned fra himmelen med et gyllent scepter. øverst på scepteret var det en krone besatt med diamanter. Hver diamant sendte ut lys, skinnende, klart og vakkert. På kronen var disse ordene skrevet: “Alle som vinner meg, er lykkelige og skal ha evig liv.” VFM1 108.1
Under denne kronen var det et annet scepter, og på dette var det også en krone. I midten av den var det juveler, gull og sølv, som sendte ut en del lys. Innskriften på denne kronen var: “Jordisk skatt. Rikdom er makt. Alle som vinner meg, blir æret og berømt.” Jeg så en veldig skare som styrtet frem for å få denne kronen. Det var en støyende hop. I sin iver syntes noen av dem å ha mistet forstanden. De puffet til hverandre, skubbet dem som var svakere, til side og trådte på dem som i alt ståket falt om. Mange grep med iver fatt i de skattene som var inne i kronen, og holdt fast på dem. Hodene hos noen var hvite som sølv, og ansiktene deres var furet av bekymring og angst. Deres egne slektninger, deres eget kjøtt og blod, brydde de seg ikke om. Men når bønnlige blikk ble vendt mot dem, holdt de enda fastere på skattene sine, som om de var redde for at de i et ubevoktet øyeblikk skulle miste litt eller bli overtalt til å dele med dem. Deres ivrige blikk festet seg ofte ved den jordiske kronen og telte skattene i den gang på gang. I denne skaren var det noen som bar preg av savn og elendighet, og de stirret med lengselsfulle blikk på disse skattene, men vendte seg så håpløst bort når de sterkere overmannet de svakere og drev dem tilbake. Likevel kunne de ikke slik gi tapt, men sammen med en flokk krøplinger, sykelige og eldre prøvde de å trenge seg frem til den jordiske kronen. Noen døde mens de søkte å nå den. Andre falt akkurat da de holdt på å gripe den. Mange hadde nettopp grepet den da de falt om. Døde legemer lå strødd omkring på marken. Likevel styrtet skaren frem, trampet på sine falne og døde kameraters legemer. Hver enkelt som nådde frem til kronen, fikk del i den og ble høylytt tiljublet av en interessert flokk som sto omkring dem. VFM1 108.2