Det finnes mennesker med en sykelig innbilning. For dem er religionen en tyrann som hersker over dem som med et jernspir. Slike mennesker sørger alltid over sin fordervelse og stønner under innbilt ondt. Kjærlighet finnes ikke i hjertene deres. Det er stadig en mørk sky i deres ansikter. Den uskyldige latteren hos de unge eller hos noen annen virker som kulde på dem. De betrakter all atspredelse eller fornøyelse som synd og mener at sinnet stadig må være opparbeidet nettopp til et slikt strengt, alvorlig punkt. Dette er den ene ytterlighet. Andre mener at tankene alltid må anspennes for å finne på nye fornøyelser og atspredelser for at en kan oppnå helse. De læres opp til å stole på spenning og er urolige når denne ikke er til stede. Slike er ikke sanne kristne. De går til en annen ytterlighet. VFM1 153.1
Kristendommens sanne prinsipper stiller alle overfor en åpen lykkens kilde. Dens høyde og dybde, lengde og bredde kan ikke måles. Den er Kristus i oss, en kilde av vann som veller frem til evig liv. Den er et stadig kildevell som den kristne kan drikke av etter behag uten noen gang å kunne tømme kilden. VFM1 153.2
Det som fører til sykdom i kropp og sinn, er utilfredse følelser og misfornøyd ergrelse. De har ikke Gud. De har ikke det håp som når innenfor forhenget og er som et trygt og fast anker for sjelen. Alle som har dette håp, vil rense seg selv, liksom han er ren. De er fri for hvileløse lengsler, ergrelser og misfornøyelser. De går ikke stadig og venter på vondt og ruger ikke over vanskelighetene før de kommer. Men vi ser mange som har en trengselstid på forhånd. Angsten preger hvert trekk. De synes ikke å finne noen trøst, men venter i stadig angst på et eller annet fryktelig vondt. VFM1 153.3
Slike vanærer Gud og bringer Kristi religion i vanry. De har ingen sann kjærlighet til Gud, heller ikke til sine ektefeller og barn. Deres hengivenhet er blitt sykelig. Men tomme fornøyelser vil aldri kunne lege sinnstilstanden hos slike mennesker. Skal de kunne bli glade, trenger de den forvandlende innflytelse av Guds Ånd. VFM1 153.4
*****
Det råder et meget fint samspill mellom sinn og legeme. Når det ene blir påvirket, reagerer det andre. Sinnstilstanden har stor innflytelse på den fysiske organismens helse. Dersom bevisstheten om å ha gjort rett, og dersom følelsen av tilfredshet over å ha vært årsak til andres lykke er til stede og gjør sinnet lett og glad, vil det skape en glede som virker tilbake på hele organismen og fører til et raskere blodomløp og styrker hele kroppen. Guds velsignelse er et legemiddel, og de som rundhåndet gjør godt mot andre, skal få erfare denne underfulle velsignelsen i sitt hjerte og liv. -* VFM1 154.1
*****
Bibelens religion er ikke skadelig for kroppens eller sinnets helse. Innflytelsen fra Guds Ånd er den aller beste medisin en syk mann eller kvinne kan få. Himmelen er helse helt igjennom, og jo dypere forståelse den troende syke har av de himmelske innflytelser, desto sikrere vil vedkommendes helbredelse være. — 1872, bind 3, side 172. VFM1 154.2
Satan er opphavsmannen til sykdom. Og legen fører krig mot hans virksomhet og makt. Sykdom på sinnet er fremtredende over. alt. Ni tiendedeler av sykdommer som menneskene lider under, har sitt utspring der. Kan hende noen av vanskelighetene i hjemmet i likhet med kreften eter seg inn til selve sjelen og svekker livskreftene. Samvittighetsnag for synd underminerer til tider hele organismen og setter sinnet ut av balanse. Der er også villfarende lærdommer, som f. eks. læren om et evig brennende helvete og de ugudeliges endeløse pine, som gir et forvirret og overdrevet syn på Guds karakter. Disse har forårsaket det samme resultat på det følsomme sinn. Fritenkere har dratt fordel av disse uheldige tilfelle og gitt religionen skylden for sinnssykdommer. Men det er en stor anklage som de en gang ikke med glede skal stå til ansvar for. Så langt fra å være årsaken til sinnssykdom er Kristi religion et av de mest virksomme legemidler mot denne. For den virker mektig beroligende på nervene. — 1885, bind 5, side 444. VFM1 154.3
Syndebyrden med dens hvileløshet og utilfredsstilte ønsker danner roten til en stor del av de sykdommer synderen lider under. Kristus er den mektige lege for den syndtyngede sjel. Disse stakkars lidende trenger til å få et klarere kjennskap til ham. For det å kjenne ham riktig, er evig liv. De trenger til tålmodig og vennlig og samtidig alvorlig undervisning om hvordan de kan åpne sjelens vinduer slik at Guds kjærlighets solskinn kan komme inn og lyse opp de mørke kamrene i sinnet. — 1881, bind 4, side 579. VFM1 155.1