Når det gjelder søster F, er det nødvendig at det blir gjort et stort arbeid. De som forente seg i bønn for henne, trengte til at det ble gjort et arbeid for dem. Hadde Gud besvart deres bønner, ville det ha vist seg å være til ulykke for dem. I slike sykdomstilfelle der Satan behersker sinnet, bør det forut for bønnen skje en ytterst inngående selvransaking for å oppdage om det ikke skulle være synder en må angre, bekjenne og forsage. En dyp ydmykelse av sjelen for Gud samt en fast ydmyk fortrøstning til Kristi blods fortjeneste alene er nødvendig. VFM1 183.1
Faste og bønn utretter ikke noe så lenge hjertet er gjort fremmed for Gud ved feilaktig handlemåte. “Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus — når du ser en naken, at du da kler ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød?” “Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke, og du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri slipper opp.” Es. 58, 6. 7. 9-11. VFM1 183.2
Det er hjertevirksomhet Herren krever, gode gjerninger som går fra et hjerte som er fylt med kjærlighet. Alle bør omhyggelig og under bønn overveie de skriftsteder som er sitert ovenfor, og de bør undersøke sine motiver og sine handlinger. Guds løfte er gitt oss på betingelse av lydighet, at vi etterlever alle hans krav. “Rop av strupen,” sa profeten Esaias, “spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder! Meg spør de dag for dag, og å få vite mine veier krever de; liksom de var et folk som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lov, krever de av meg rettferdige dommer; de vil at Gud skal komme nær til dem. Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?” Es. 58, 1-3. VFM1 183.3
Her blir det talt til et folk som fører en høy bekjennelse, som har for vane å be, og som finner behag i religionsøvelser. Og likevel er det noe som mangler. De innser at deres bønner ikke blir besvart. Deres nidkjære, alvorlige bestrebelser blir ikke aktet på i himmelen, og de spør alvorlig hvorfor Herren ikke svarer dem. Grunnen er ikke den at det skjer noen forsømmelse fra Guds side. Vanskeligheten ligger hos folket. Selv om de bekjenner seg til gudsfrykt, bærer de ikke frukt til Guds ære. Deres gjerninger er ikke slik de burde være. De forsømmer positive plikter i sitt liv, og dersom disse ikke blir utført, kan Gud ikke svare på deres bønner til sin ære. VFM1 184.1
Med hensyn til forbønn for søster F var det forskjellige meninger som gjorde seg gjeldende. Noen var fanatiske og fulgte innskytelser. De hadde nidkjærhet, men ikke med forstand. Noen så på det store som skulle skje i dette tilfelle og begynte å triumfere før seieren var vunnet. Meget av Jehus ånd kom til syne: “Følg med meg og se hvor nidkjær jeg er for Herren!” 2 Kong. 10, 16. I stedet for en slik selvtilfredsstillende forsikring skulle de ha lagt saken frem for Gud med et ydmykt sinn, uten selvtillit og med sønderbrutt og botferdig hjerte. VFM1 184.2