(1864) Sp. Gift, IV, 120
229. Adam og Eva var edle av skikkelse og fullkomne i skjønnhet. De var syndfrie, og de hadde en fullkommen helse. Hvilken kontrast i forhold til menneskene i dag! Skjønnheten er borte, og den fullkomne helsen er ukjent. Overalt omkring oss ser vi sykdom, misdannelse og åndssvakhet. Jeg spurte om årsaken til denne kolossale degenerasjon. Jeg ble henvist til å betrakte Eden. Eva ble lokket av slangen til å spise frukten av det eneste treet som Gud hadde forbudt dem å spise av, eller endog å røre ved, forat de ikke skulle dø. ROV 114.1
Eva hadde alt som kunne gjøre henne lykkelig. Hun var omgitt av frukt av alle slag. Men frukten på det ene forbudte treet syntes likevel å være mer tiltrekkende for henne enn frukten på alle de andre trærne som hun fritt kunne spise av. Hun hadde ingen kontroll over sine ønsker. Hun spiste av den forbudte frukten, og ved hennes eksempel og innflytelse spiste ogsi hennes -mann av den. Følgen var at en forbannelse kom til å hvile over dem begge. Ogsi jorden ble forbannet som en følge av deres synd. ROV 114.2
Siden fallet har umåtehold i nesten alle formet eksistert blant menneskene. Appetitten har overtatt kontrollen av fornuften. Menneskeslekten har fulgt i ulydighetens spor. Eva ble lokket av Satan til å ringeakte det forbudet som Gud hadde gitt, og menneskeslekten har trøstet seg med at følgene av overtredelsen neppe ville bli såfryktelige som man hadde ventet. Menneskene har krenket helselovene, og de har gitt til ytterlighet i nesten alle ting. Og sykdommene har økt fra slekt til slekt. Årsakene er blitt fulgt av virkningene. ROV 114.3
[C.T.B.H. Å, 12] (1890) C.H. 23, 24
230. Da Jesus satt på Oljeberget sammen med disiplene, underviste han dem om de tegn som skulle varsle hans komme. Jesus sa til dem: “Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal Menneskesønnens komme være.” Matt. 24, 37-39. ROV 115.1
De samme syndet som førte straffedommer over verden i Noahs dager, eksisteter i dag. Menn og kvinner har dyrket bordets gleder, slik at det har utartet til fråtseri og drukkenskap. Denne fremtredende synd, å føye en fordervet appetitt, oppflammet menneskenes lidenskaper i Noahs dager og ledet dem til en omfattende fordervelse. Vold, forbrytelser og alle slags synder nådde opp til himmelen. Den moralske fordervelsen ble til slutt fjernet fra jorden ved en vannflom. ROV 115.2
De samme syndene, fråtseri og drukkenskap, svekket de moralske følelsene hos innbyggerne i Sodoma i den grad at de regnet forbrytelser for å være en fornøyelse. Men Kristus har gitt menneskene i vår tid følgende advarsel: “På samme vis — likesom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen — således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.” Luk. 17,28-30. ROV 115.3
Jesus har i disse versene gitt oss en meget viktig lærdom. Han har gjort oss oppmerksomme på faren ved å gjøre mat og drikke til det viktigste i livet. Jesus har her pekt på følgene av en tøylesløs ettergivenhet for appetitten. De moralske begrepene er såavstumpet at synden ikke lenger synes å være syndig. Forbrytelser blir ikke lenger betraktet for å være et alvorlig onde. Lidenskapene kontrollerer sinnene i den grad at gode prinsipper og impulser blir ryddet bort, og Gud blir hånet. Men alt dette er en følge av å spise og drikke til overmål. Situasjonen i verden i dag er nøyaktig slik som Jesus sa at den skulle være like før hans annet komme. ROV 115.4
Vår frelser har satt for oss et høyere mål å kjempe for enn bare dette alminnelige: Hva skal vi spise, hva skal vi drikke, og hva skal vi kle oss med? Disse spørsmålene om mat, drikke og klær er blitt så overordentlig viktige i dag at de leder til forbrytelser. De er fremtredende synder i de siste dager, og de er et tegn på Kristi snare gjenkomst. Tid, penger og styrke, som hører Herren til, og som han har betrodd oss, blir ødslet på ekstravaganser i klær og levevis, og til overdådighet i mat og drikke. Men alt dette tjener bare til å svekke livskraften og øke lidelsen og forfallet. Det er umulig å fremstille vårt legeme som et levende offer for Gud, så lenge vi stadig fyller det med fordervelse og sykdommer, som skyldes våre syndige lyster. ROV 115.5
[C.T.E.H. 42, 43J (1890) C.H. 108-110
231. En av de største fristelser som menneskene kan møte, er lysten til å dyrke appetitten. I begynnelsen skapte Gud menneskene som de skulle være. De var skapt med et fullkomment, avbalansert sinn. Alle deres organer var harmoniske og fullt utviklet både i størrelse og styrke. Men det lyktes for menneskenes listige fiende å lokke dem til å overse det bestemte forbudet som Gud hadde gitt. Og naturens lover målte ut den fulle straffen for deres overtredelse. . . . ROV 116.1
Siden menneskene første gang ga etter for appetitten, har de etter hvert hengitt seg mer og mer til selviske nytelser, og til sist er helsen blitt ofrer på appetittens alter. De menneskene som levde før vannflommen, var umåteholdne i mat og drikke. De ville ha kjøtt, til tross for at Gud på den tiden ikke hadde gitt dem tillatelse til å spise animalsk mat. De spiste og drakk, og de føyde sin fordervede appetitr så langt at det ikke lenger fantes noen grenser. De ble etter hvert så fordervet at Gud ikke lenger kunne bære over med dem. Deres syndebeger var fylt, og Herren måtte fjerne den moralske besmittelse fra jorden ved en vannflom. ROV 116.2
Menneskene formerte seg hurtig etter vannflommen, og igjen glemte de Gud og gikk sine egne veier bort fra ham. All slags tøylesløshet og mangel på måtehold økte, inntil nesten hele verden var moden for ødeleggelse. Hele byer er blitt feid vekk fra jordens overflate på grunn av menneskenes demoraliserende forbrytelser og opprørende ondskap, som hadde gjort disse byene til mørke flekker på Guds vidunderlige skaperverk. Tilfredsstillelsen av en unaturlig appetitt ledet til de syndene som ble årsaken til Sodomas og Gomorras ødeleggelse. Guds ord sier at årsaken til Babylons fall var innbyggernes fråtseri og drukkenskap. Selv roten til alle disse syndene er dyrkelsen av appetitten og lidenskapene. ROV 116.3
(1868) 2T 38
232. Esau lengtet etter sin livrett, og han ofret sin førstefødselsrett for å tilfredsstille appetitten. Men da den grådige appetitten Hadde fått det den begjærte, innså Esau sin dårskap. “I vet jo at han og senere, da han ville arve velsignelsen, ble avvist — for han fant ikke rom for bot — enda han søkte den med tårer.” Heb. 12, 17. Det finnes mange som ligner Esau. Han representerer en gruppe mennesker som har særlig verdifulle velsignelser innenfor sin rekkevidde, den uforgjengelige arv, et evig liv som er like varig som Guds liv, hans som er universets skaper. De har muligheten til å oppnå den høyeste grad av lykke og en evig fylde av herlighet, men de har føyd sin appetitt, sine lidenskaper og sine tendenser så lenge at deres evne til å forstå de evige verdier og kunne verdsette dem, er blitt sløvet og avstumpet. ROV 117.1
Esau var spesielt glad i en bestemt slags mat, og han hadde dyrket selvet så lenge at han ikke kunne se at det var nødvendig å gi avkall på den deilige retten som fristet ham. Han tenkte nok på det, men han gjorde ingen spesielle anstrengelser for å holde appetitten i tømme. Til sist greide appetitten å feie vekk alle andre hensyn og gjøre ham til sin slave. Han innbilte seg at han ville komme til å lide store kvaler, ja endog dø, hvis han ikke kunne få sin livrett. Jo mer han tenkte på dette, desto sterkere ble hans matlyst, og den hellige førstefødselsretten mistet til sist både sin verdi og sin hellighet for ham. ROV 117.2
[C.T.B.H. 43, 44J (1890) C.H. 111, 112
233. Da Israels Gud førte sitt folk ut fra Egypt, fikk de stort sett ikke kjøtt, men han ga dem brød fra himmelen og vann fra den harde klippen. Men de var ikke tilfreds. De følte avsky for den maten de fikk, og de ønsket seg tilbake til Egypt og de duftende kjøttgrytene. De ville heller tåle slaveriets plager, ja, endog døden, enn å være uten kjøtt. Gud oppfylte deres store ønske og ga dem kjøtt, og han lot dem spise så meget de ville, inntil fråtseriet ble en pest som mange døde av. ROV 117.3
Vi kan ta det ene eksempel etter det andre for å bevise følgene av å føye appetitten. Det kan synes å være bare en bagatell at våre første foreldre viste ulydighet i det ene tilfellet da de trosset forbudet mot å spise av kunnskapens tre — et tre som var meget vakkert, og det bar den deiligste frukt. Men ved sin ulydighet brøt de forbindelsen med Gud, og derved åpnet de pottene for en flom av sorg og skyld, som har skyllet over hele verden. ROV 118.1
Forbrytelser og sykdom har økt for hver ny generasjon. Umåtehold i mat og drikke og tilfredsstillelsen av de lavere drifter har forkrøplet menneskenes edlere evner og anlegg. Fornuften, som skulle være legemets hersker, er i en foturoligende grad blitt appetittens slave. En økende trang til fettrik mat er så alminnelig at det er blitt skikk og bruk å proppe maven med alle mulige slags lekre ting. Især ved festlige sammenkomster blir appetitten sloppet løs nesten uten kontroll. Overdådige middager og sene kveldsmåltider blir servert. De består gjerne av kjøttretter som er godt krydret, fete sauser, kaker, paier, is, te, kaffe osv. Er det da så underlig at folk går omkring med gustenbleke ansikter, og at de plages av ubeskrivelige smerter på gtunn av dårlig fordøyelse? ROV 118.2
(1864) Sp. Gifts IV, 131, 132
234. Den nåværende sørgelige tilstand i verden ble vist meg. Det var et fryktelig syn. Jeg undret meg over at ikke jordens innbyggere er blitt ødelagt liksom innbyggerne i Sodoma og Gomorra: Jeg har sett nok av gtunner til den nåværende degenererte tilstand og det moralske forfall i verden. Blind lidenskap hersker over fornuften, og mange har ikke noe høyere mål i livet enn å tilfredsstille sine lyster. ROV 118.3
Det første store onde i verden var umåtelighet i mat og drikke. Menn og kvinner har gjort seg selv til slaver av appetitten. De øver ikke måtehold i arbeid. En hel del hardt arbeid blir gjort for å skaffe mat som ofte er så usunn at den bare skader kroppen, som i forveien er svekket av arbeid. Kvinnene bruker en stor del av sin tid til å stå bøyd over en varm ovn for å lage mat, som blir godt krydret for å tilfredsstille smaken. En følge av dette er at barna blir forsømt og får ikke den undervisning i moral og religion som de burde ha. Den overanstrengte husmoren glemmer å utvikle det fine sinnelaget som er hjemmets solskinn. De evige verdiene kommer i annen rekke. All hennes tid går med til å lage disse delikatessene som ruinerer helsen, skaper irritasjon og omtåker forstandsevnene. ROV 118.4
(1890) C.T.B,H. 16
235. Vi kan se en utpreget mangel på måtehold overalt omkring oss. Vi ser det på toget, ombord i skip og overalt hvor vi ferdes. Og vi må spørre oss selv om vi gjør noe for å frelse sjeler fra fristerens mektige grep. Satan er alltid på vakt for å få menneskene under sin kontroll. Hans sterkeste grep over menneskene har han i appetitten, og derfor søker han på alle mulige måter å stimulere den. Alle unaturlige opphisselser er skadelige — også fordi de skaper lyst til sterke drikker. Hvordan kan vi gi menneskene opplysning om dette? Hvordan kan vi forebygge disse fryktelige onder som er en følge av en fordervet appetitt? Har vi gjort alt vi kan i denne saken? ROV 119.1
(1882) 5T 196. 197
236. Gud har gitt sitt folk stort lys, men vi er likevel ikke utenfor fristerens rekkevidde. Hvem av oss søker etter hjelp fra Ekrons guder? (2 Kong. 1,2.) Se på dette bildet, det er ikke hentet fra fantasien. I mange mennesker, endog blant syvendedags-adventistene, kan vi finne igjen de fremtredende karaktertrekk i dette bildet. ROV 119.2
En helseløs person, som tilsynelatende er meget samvittighetsfull, men likevel er skinnhellig og selvtilfreds, har fritt og åpent erklært sin forakt for livets og heisens lover, som Gud i sin nåde har ledet sitt folk til å lyde. Denne mannens mat må tilberedes på en særskilt måte for å tilftedsstille hans sykelige matlyst. I stedet for å sitte ved bordet og nyte av den sunne maten som er satt frem, besøker han offentlige spisesteder for å kunne tilfredsstille sin appetitt uten hindringer. Han et en veltalende talsmann for sunnhet og avhold, og likevel forakter han helsereformens grunnleggende prinsipper. Han ønsker å få hjelp for sin sykdom, men nekter å betale prisen som er selvfornektelse. Han tilber ved den fordervede appetittens alter. Han er avgudsdyrker. Hvis hans evner og krefter var blitt helliget og foredlet, kunne de ha vært brukt til Guds ære, men i stedet er de blitt svekket og blitt tilliten nytte. Et irritabelt humør, en forvirret hjerne og frynsete nerver er bare noen av følgene av hans forakt for naturens lover. Han er udyktig og upålitelig. ROV 119.3
(1876) 4T 44
237. Da Jesus ble fristet i ørkenen, møtte han de største fristelsene som mennesker kan bli utsatt for. Der kjempet han alene mot en listig og snedig fiende og vant seier over ham. Den første store fristelsen gjaldt appetitten. Den andre fristelsen gjaldt frekkhet. Og den tredje gjaldt kjærlighet til denne verden. Satan har overvunnet millioner av mennesker ved å friste dem til å føye appetitten. Ved å tilfredsstille smaken blir nervesystemet opphisset og hjernevirksomheten svekket, slik at det blir umulig å tenke klart og fornuftig. Sinnet kommer ut av likevekt. De høyere og edlere evner og krefter blir fornedret til å tjene dyriske lyster, de hellige og evige interesser blir skjøvet til side. Når dette målet er nådd, kommer Satan med sine to andre spesielle fristelser, og da finner han at døren står åpen. Hans mangfoldige fristelser har sine røtter i disse tre fremtredende sider i hans virksomhet. ROV 120.1
(1898) DA 122, 123
238. Av alle de lærdommer vi kan hente fra vår frelsers store fristelse, er ingen viktigere enn den som gjelder kontrollen over appetitten og lidenskapene. I alle tidsaldrer har de fristelsene som appellerer til vår fysiske natur, gjort mest til å forderve og ødelegge menneskene. Ved å forlede dem til umåtehold kan han forderve de intellektuelle og moralske evnene som Gud har gitt menneskene som en herlig gave. Når disse evnene er ødelagt, forstår menneskene ikke å verdsette de evige verdier. Gjennom de sanselige lyster forsøker Satan å utslette alle spor etter likheten med Gud. ROV 120.2
Den ukontrollerte ettergivenhet for lystene, og de sykdommer og den nedverdigelse som fulgte med, var åpenbar da Jesus kom første gang, og dette vil gjøre seg gjeldende med langt større intensitet like før hans annet komme. Jesus sa at forholdene i verden ville bli slik som de var før vannflommen, og som de var i Sodoma og Gomorra. Menneskenes fantasi og alle deres tanker og følelser skulle ifølge Jesu ord fortsette å være onde. Vi lever nå på den ytterste grense til denne fryktelige tiden, og derfor burde vi ta lærdom av Frelserens faste i ørkenen. Bare ved å dvele ved den ubeskrivelige angst og smerte som Jesus måtte tåle, kan vi forstå de onde følgene av en tøylesløs ettergivenhet for appetitten. Jesu eksempel viser at vårt eneste håp om å oppnå evig liv er å bringe appetitten og lidenskapene inn under Guds vilje. ROV 120.3
I vår egen styrke er det umulig å fornekte vår falne naturs krav. Men nettopp på dette svake punktet vil Satan friste oss. Kristus visste at fienden ville komme til hvert eneste menneske for å dra fordel av dets nedarvede svakheter, og ved sin snedige list vil han prøve å dåre alle som ikke har satt sin lit til Gud. Ved å gå den veien som menneskene må gå, har Herren gjort det mulig for oss å bli seiervinnere. Gud ønsker ikke at vi skal stå i en uheldig stilling i striden mot Satan. Han vil ikke at vi skal bli forskrekket eller mismodige når slangen angriper. Jesus sier: “Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.” Joh. 16,33. ROV 121.1
Den som kjemper mot appetittens makt, må se på Frelseren da han ble fristet i ørkenen. Vi må se ham i hans sjeleangst på korset da han ropte: “Jeg tørster!” Han har båret alt som det er mulig for oss å bære. Hans seier er vår seier. ROV 121.2
Jesus fant hvile ved å tenke på sin himmelske fars visdom og styrke. Han sa: “Herren, Israels Gud vil hjelpe meg, derfor blir jeg ikke til skamme, . . . og jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet. Han er nær, han som hjelper meg til min rett.” Es. 50, 7. 8. ROV 121.3
Idet Jesus peker på sitt eget eksempel, sier han til oss: “Hvem iblant dere frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud!” Es. 50, 10. ROV 121.4
Jesus sa også: “Verdens fyrste kommer, og han har intet i meg.” Joh. 14, 30. Satans spissfindige tillokkelser fant ingen gjenklang hos Jesus. Han samtykket aldri til synd. Ikke engang ved en tanke ga han etter for fristelser. Men slik må det bli også med oss. Kristi menneskelighet var forent med guddommelighet. Jesus var rustet til kampen mot Satan, fordi Den Hellige Ånd bodde i ham. Og Jesus kom for å gjøre oss delaktige i den guddommelige natur. Så lenge vi er forent med ham ved troen, har synden ikke noe herredømme over oss. Gud står rede til å gripe troens hånd for å lede oss til å holde fast ved Kristi guddommelighet, forat vi kan oppnå en fullkommen karakter. ROV 121.5
(1875) 3T 561
239. Satan kommer til menneskene på samme måte som han kom til Kristus, nemlig med en overveldende fristelse til å føye appetitten. Satan er klar over den store makten han har over menneskene på dette punktet. Ved å angripe appetitten seiret han over Adam og Eva i Eden, og derved mistet de sitt deilige hjem. Hvilken mektig opphoping av forbrytelser og all slags elendighet er ikke jorden blitt oppfylt av som en følge av Adams fall! Store byer er blitt utslettet fra jordens overflate på grunn av de fornedrende forbrytelser og den overveldende ondskapen som innbyggerne gjorde seg skyldig i. Disse onde byene var en skamplett i universet. Men ettergivenhet for appetitten var selve roten til deres fordervelse og ondskap. ROV 122.1
(l890) C.T.B.H. 16
240. Kristus begynte gjenløsningens verk nettopp på det punktet der fallet skjedde. Den første fristelsen Jesus møtte, var den samme som Adam falt for. Det var ved fristelser som var rettet mot appetitten, at Satan klarte å overvinne en stor del av menneskeheten. Disse store seirene fikk Satan til å tro at all makt over denne faIne planet lå i hans hender. Men i Kristus fant han en overmann som var i stand til å stå ham imot, og Satan forlot slagmarken som en overvunnen fiende. Jesus sa: “Han har intet i meg.” Hans seier er en forsikring om at også vi kan bli seiervinnere i vår kamp mot denne mektige fiende. Men det er ikke vår himmelske fars hensikt å frelse oss uten noen anstrengelser fra vår side for å samarbeide med Kristus. Vi må gjøre vår del, og den guddommelige kraft som forener seg med våre bestrebelser, vil bringe seieren. ROV 122.2
(189G) C.T.B.H. 22. 23
241. Firstelsen til å føye appetitten er så sterk at den bare kan bli overvunnet ved den kraften som Gud gir oss. For hver eneste fristelse vi møter, finnes det et løfte fta Gud om hjelp til å seire. Hvorfor blir da så mange overvunnet? Det er fordi de ikke har lært å sette sin lit til Gud. De gjør ikke bruk av de midlene som er stilt til deres rådighet i kampen. Unnskyldningene for å føye en fordervet appetitt har derfor ingen verdi hos Gud. ROV 122.3
Daniel vurderte sine evner og sin dyktighet, men han satte ikke sin lit til dem. Han stolte i stedet på den styrken som Gud har lovt å gi alle som kommer til ham i ydmykhet, og som setter sin lit helt og fullt til Guds makt. ROV 123.1
Daniel satte seg for i sitt hjerte at han ikke ville besmitte seg hverken med kongens mat eller med den vin han drakk. Han visste at en slik kost ikke kunne styrke hans fysiske helse og heller ikke øke hans intellektuelle dyktighet. Han nektet å nyte vin eller andre unaturlige stimulanser. Han ville ikke gjøre noe som kunne omtåke hjernen. Og Gud ga ham “kunnskap og forstand på all slags skrift og visdom, og han skjønte seg på alle slags syner og drømmer.” Dan. 1, 17. ROV 123.2
Daniels foreldre hadde oppdratt ham fra barndommen av til strenge prinsipper i måtehold. De hadde lært ham at han skulle underordne seg naturens lover i alle sine vaner. De lærte ham at hans spise- og drikkevaner hadde direkte innflytelse på hans fysiske, mentale og moralske natur, og at han var ansvarlig overfor Gud for sine evner. Daniel forsto at han hadde fått sine evner og sin dyktighet som en gave fra Gud, og at han måtte vokte seg for å skade eller forkrøple dem. Som en følge av den undervisningen han hadde fått, sto Guds lov høyt i hans sinn, og han følte ærbødighet for den. I de første årene av sitt fangenskap måtte Daniel gå igjennom de prøver og erfaringer som skulle gjøre ham kjent både med seder og skikker ved hoffet og med hykleriet og hedenskapet. Det var i sannhet en hard skole, som skulle gjøre ham skikket til et liv i edruelighet, flid og trofasthet. Daniel levde et rent liv, uplettet av den urene atmosfæren som han overalt var omgitt av. ROV 123.3
Den erfaringen som Daniel og hans unge medbrødre hadde, illustrerer fordelene ved å leve et liv i avhold, og den viser hva Gud vil gjøre for dem som vil samarbeide med ham i å rense og oppbygge sjelen. Disse unge mennene levde et liv til Guds ære, og de var skinnende lys ved Babylons hoff. ROV 123.4
I historien om Daniel kan vi høre Guds stemme, som taler til den enkelte av oss og ber oss om å samle alle de dyrebare lysstrålene som himmelen har sendt oss om kristelig avholdeohet. Vi må sørge for å stille oss i det rette forhold til helsens lover. ROV 123.5
[R. & H. 25. jan. 1881] C.H. 66
242. Hva ville ha skjedd om Daniel og hans kamerater hadde inngått et kompromiss med de hedenske embetsmenn, og om de hadde gitt etter for presset til å spise og drikke slik som skikken var i Babylon? En eneste avvikelse fra prinsippene ville ha svekket både deres følelse av hva som er rett, og deres avsky for alt som er galt. Ettergivenhet for appetitten ville ha svekket både deres intellektuelle og åndelige evner. Ett galt skritt ville sannsynligvis ha ledet til flete skritt i samme retning, inntil forbindelsen med himmelen ville vært brutt. Og så ville fristelsen ha overmannet dem. ROV 124.1
(1868) 2T 65
243. Når vi tenker over Guds krav, vil vi se at han ønsker at vi skal være måteholdne i alle ting. Hensikten med at Gud skapte oss, er at vi skal ære ham i vårt legeme og i vår ånd som hører ham til. Men hvordan kan vi gjøre dette, når vi føyer appetitten til skade både for de fysiske og moralske kreftene i oss? Gud krever at vi skal fremstille vårt legeme som et levende offer. Men da er det vår plikt å bevare legemet i den best mulige helsetilstand, slik at vi kan fylle Guds krav. “Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!” 1 Kor. 10, 31. ROV 124.2
(1900) 6T 374, 375
244. Apostelen Paulus skriver: “Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da således, forat I kan vinne den! Hver den som er med i veddekamp, er avholdende i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.” 1 Kor. 9, 24-27. ROV 124.3
Det finnes mange som er slaver av fordervelige vaner. Appetitten er den lov som hersker over dem. På grunn av de dårlige vanene blir disse menneskenes moralske sans omtåket, og deres evne til å fatte hellige ting blir delvis ødelagt. Men er det nødvendig for en kristen å være så strengt avholdende? Jo, de kristne skal bære flagget høyt. Måtehold i mat, drikke og klær er meget viktig. Prinsippene må herske i stedet for appetitten og fantasien. De som spiser for meget, eller som spiser mat av dårlig kvalitet, blir lett ledet til tøylesløshet “og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse”. 1 Tim. 6, 9. Guds medarbeidere burde bruke hver eneste trevl av sin innflytelse til å virke for utbredelsen av riktige helseprinsipper. ROV 124.4
Det betyr meget å være tro mot Gud. Han har krav på alle som er opptatt i hans tjeneste. Gud ønsker at både sinn og legeme skal holdes i den best mulige form, og at alle evner og anlegg skal være under guddommelig kontroll. De skal være så friske og sterke som det er mulig å bli ved hjelp av omhyggelige og faste prinsipper. Vi er forpliktet overfor Gud til å hellige oss selv til ham uten forbehold, med sjel og legeme og med alle evner og krefter som han har gitt oss. Vi skal tjene ham med alt vi er og har. ROV 125.1
All år energi og dyktighet må stadig øke i styrke og utvikles så lenge nådens dag varer. Bare de som forstår å sette pris på disse prinsippene, og som er oppdratt til å ta vare på sitt legeme på en fornuftig måte og med ærefrykt for Gud, bør velges til å bære ansvar i dette verket. De som har vært lenge i sannheten, og som likevel ikke kan skjelne mellom rettferdighetens prinsipper og de onde prinsipper, og som bare har en tåket forestilling om Guds rettferdighet, nåde og kjærlighet, burde bli fritatt for ansvar. Enhver menighet trenger et skarpt og tydelig vitnesbyrd. Basunen må ha en klar lyd. ROV 125.2
Hvis vi kunne vekke vårt folks moralske følsomhet overfor spørsmålet om helsereformen, ville en stor seier være vunnet. Måtehold i alle ting her i livet må bli gjennomført både i teori og praksis. Måtehold i mat og drikke, klesdrakt og søvn hører med til det religiøse livs prinsipper. Når sannheten kommer inn i sjelens helligdom, vil den gi veiledning om behandlingen av kroppen. Det som har med menneskenes helse å gjøre, må ikke betraktes på en likegyldig måte. Vår evige skjebne vil være avhengig av den måten vi bruker vår tid, styrke og innflytelse på her i livet. ROV 125.3
(1864) Sp. Gifts IV, 129-131
245. Det finnes en del mennesker som bekjenner seg til å tro sannheten, og som hverken bruker tobakk, te eller kaffe, men likevel føyer appetitten på andre måter. De spiser kjøtt som er sterkt krydret, og som serveres i fet saus. Dette viser at deres appetitt er blitt så fordervet at de ikke er tilfredse med mindre kjøttet er tilberedt på den mest skadelige måten. Maven blir betent, fordøyelsesorganene blir overansttengt, og maven må arbeide hardt for å kunne ta seg av den tunge byrden som blir lagt på den. Når maven har gjort sin gjerning, er den helt utmattet, og dette skaper en følelse av tretthet. Men mange tar feil av dette symptom og tror at det må være sulten som melder seg, og uten å gi maven tid til å hvile spiser de igjen for å fjerne sultfornemmelsen. Jo mer vi føyer appetitten, desto større vil dens krav om tilfredsstillelse bli. Men denne svakhetsfølelsen er i alminnelighet en følge av å ha spist kjøtt, spist for ofte og for meget. . . . ROV 126.1
Fordi det hører med til skikk og bruk, og fordi det passer en sykelig appetitt, fyller man maven med fete, tunge kaker, paier; buddinger og alle slags skadelige ting. Hvis ikke bordet bugner av en mengde forskjellige retter, er den fordervede appetitten ikke tilfreds. Om morgenen har disse appetittens slaver ofte dårlig ånde og belagt tunge. De kan ikke glede seg over en god helse, og de undrer seg på hvorfor de plages av smerter, hodepine og mange andre besværligheter. Mange spiser tre måltider hver dag, og så igjen like før de går til ro. Etter kort tid er fordøyelsesorganene utslitt, fordi de aldri har fått tid til å hvile. Slike mennesker blir elendige vrak, som lider av dårlig fordøyelse, og de undrer seg på hva som er årsaken til deres ulykke. Men årsakene er blitt fulgt av de uunngåelige virkningene. Man burde aldri spise et nytt måltid mat før maven har fått tid til å hvile ut etter arbeidet med å fordøye det foregående måltid. Hvis et tredje måltid skulle spises i det hele tatt, burde det være meget lett, og det skulle helst spises flere timer før man går til ro for natten. ROV 126.2
Mange er så avhengige av sitt umåtehold at de ikke under noen omstendighet vil tåle innskrenkninger i sitt fråtseri. De vil heller ofre helsen og dø før tiden enn å temme appetitten. Og mange er uvitende om de virkninger spisevanene har på helsen. Hvis slike mennesker fikk opplysning om helsereformen, ville de kanskje ha moralsk mot nok til å fornekte appetitten og spise mer sparsomt og bare av sunn mat. Da ville de spare seg selv for en hel del lidelser. ROV 126.3
De som har vært vant til å føye appetitten ved å spise kjøtt med sterkt krydret saus, og forskjellige sorter kaker og syltetøy, kan ikke straks synes om enkel, Sunn og nærende mat. Smaken er blitt så forvent at de ikke liker god mat som består av frukt, grovt brød og grønnsaker. Men de kan ikke vente at de skal like mat som er så helt forskjellig fra den de har vært vant til å spise. Hvis de ikke straks kan innstille seg på den nye, enkle maten, bør de faste til de kan spise den. Der vil snart vise seg å være langt bedre enn noen medisin, fordi den misbrukte maven da får den ro som den så lenge har hatt behov for. En ordentlig sult kan bli tilfredsstilt ved enkel mat. Det vil ta tid før smaken kan komme seg igjen etter de misbruk den har vært utsatt for, og før den kan få igjen den naturlige evnen. Men med litt utholdenhet i å fornekte de gamle spisevanene vil de snart kunne spise enkel mat. Og snart vil de finne ut at de kan spise med større tilfredshet enn de nytelsessyke føler når de inntar sine festmåltider. ROV 127.1
Men hvis nå maven ikke er betent som følge av kjøttspising, og den ikke er overanstrengt, men er i god form og utforer sin gjerning tilfredsstillende, hva da? Det er ingen grunn til å vente med å gå over til helsereformen. De må anstrenge seg for å bevare de vitale kreftene som ennå er i behold, idet de legger av alle unødvendige hyrder. Det er mulig at maven aldri blir som den en gang var, men et passende kosthold vil i alle fall verne den mot nye skader, og hvis den ikke har fått altfor store merker etter et selvødeleggende fråtseri, vil den etter hvert bli mer eller mindre helbredet. ROV 127.2
De som tillater seg å bli slaver av en grådig appetitt, går ofte videre i fornedrelse ved å tilfredsstille sine fordervede lidenskaper, som er blitt opphisset ved umåtehold i mat og drikke. De gir sine lavere lidenskaper frie tøyler, inntil både helse og intelligens blir svekket. Tenkeevnen blir i høy grad ødelagt ved dårlige vaner. ROV 127.3
(1890) C.T.B.H. 83
246. Mange elever er sørgelig uvitende om det faktum at maten øver en stor innflytelse over helsen. Noen elever har aldri gjort bestemte anstrengelser for å kontrollere appetitten, eller for å finne fornuftige regler og prinsipper som kan være til hjelp for dem. De spiser for meget ved måltidene, og noen spiser mellom måltidene så snart det gis en anledning til det. Hvis de som bekjenner seg til å være kristne, ønsker å finne en løsning på de mange problemene som synes å være så håpløse for dem, behøver de i mange tilfelle ikke å gå lenger enn til bordet for å finne svaret. De undrer seg på hvorfor hjernen er så sløv, og hvorfor de åndelige lengsler og erfaringer er så svake. Ved bordet kan de finne svarene. Der er det mer enn nok av årsaker til disse problemene. ROV 128.1
Mange forlater Gud ved å føye appetitten. Han som legger merke til spurven som faller til jorden, og som teller hårene på vårt hode, han har også lagt merke til dem som synder ved å føye en forvent appetitt. De gjør dette med den følge at de fysiske kreftene blir svekket, de intellektuelle evnene avstumpet, og de moralske begrepene utvisket. ROV 128.2
(1882) 5T 135
247. Mange er uskikket til arbeid, både fysisk og mentalt, på grunn av fråtseri og tilfredsstillelse av sine lidenskaper. På denne måten blir de dyriske tilbøyeligheter styrket, og samtidig blir den moralske og åndelige natur svekket. Hvilken trist erindring vil ikke mange ha om sitt liv når de engang skal stå omkring den store, hvite tronen. Da vil de se hva de kunne ha utrettet om de ikke hadde fornedret og fordervet de evnene som Gud hadde gitt dem. Da vil de forstå hvilken grad av intellektuell storhet de kunne ha nådd, om de hadde gitt Gud alle de fysiske og mentale evner og krefter som han hadde utrustet dem med. I smerte og anger over det de har forspilt, vil de ønske at de kunne leve livet om igjen. ROV 128.3
(1890) C.T.B.H. 150, 151
248. Gud har ved sitt forsyns styrelse ledet sitt folk ut fra verdslige seder og skikker, bort fra tilfredsstillelsen av appetitten og lidenskapene, for å stille dem på selvfornektelsens plattform, så de kan praktisere måtehold i alle ting. Dem som Gud leder, skal være et særskilt folk. De skal ikke ligne verden. Hvis de vil følge Guds ledelse, kan de fullføre hans hensikter, og de vil innordne sin vilje under hans. Kristus vil bo i deres hjerte, og Guds tempel vil fortsatt være hellig. Apostelen sier at vårt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd. Gud ønsker ikke at hans barn skal fornekte seg i den grad at det vil svekke deres fysiske kraft. Han krever bare at de skal lyde naturens lover for å verne om sin fysiske helse. Han har merket opp naturens vei for oss, og den er bred nok for alle kristne. Med gavmild hånd har han sørget for en rik variasjon av gode ting til livets opphold og til vår glede og tilfredsstillelse. Men forat I skal bli i stand til å kunne glede oss over en naturlig smak, som kan hjelpe oss til å bevare helsen, må vi innskrenke appetittens makt. Gud sier til oss: Pass på! Du må holde appetitten i tømme! Du må ikke føye en unaturlig appetitt! Hvis vi kjæler for en fordervet appetitt, krenker vi heisens lover, og vi pådrar oss ansvaret for å ha skadet kroppen og pådratt oss sykdom. ROV 128.4
(1909)9T 153,154
249. De som har mottatt undervisning om skadevirkningene av kjøtt, te, kaffe, fete sauser og usunn tilberedning av maten, og som har bestemt seg for å inngå pakt med Gud om offer, kan ikke fortsette å føye appetitten ved å nyte mat som de vet er skadelig for helsen. Gud krever at vi skal reformere appetitten, og at vi skal si nei til de ting som vi vet ikke er til gagn for oss. Dette er et verk som må gjøres før Guds folk kan stå frem for ham som et fullkomment folk. ROV 129.1
Health Reformer, sept. 1871
250. Gud har ikke forandret vår fysiske organisme, og han vil neppe noen gang gjøre det. Vi kan ikke krenke en eneste av heisens lover uten å måtte ta straffen for vår overtredelse. Men mange lukker øynene for lyset. . . . Ved å føye appetitten krenker de livets og heisens lover. Men hvis de lyder samvittighetens stemme, må de regulere sine spise- og drikkevaner ved hjelp av faste prinsipper. De kan ikke la seg lede hverken av tilbøyeligheter, skikk og bruk eller av appetitten. ROV 129.2
Brov 158, 1909
251. Undervis folk om nødvendigheten av å motstå fristelsen til å føye appetitten. Mange kommer til kort i å gjøre dette. Undervis dem om den intime forbindelsen mellom kropp og sinn, og vis dem hvor nødvendig det er å holde begge i den aller beste form. . . . ROV 130.1
Alle som føyer appetitten, ødsler med sine fysiske krefter og svekker sin moralske dømmekraft. De som gjør dette, vil før eller siden måtte ta straffen som følger med overtredelsen av naturens lover. ROV 130.2
Kristus ga sitt liv for å gjenløse syndere. Verdens forløser kjente til at de som føyer appetitten, svekker sine fysiske krefter og sløver forstandsevnene, slik at de ikke kan fatte de evige og hellige ting. Kristus visste at ettergivenhet for driftene forderver moralbegrepene. Han så at menneskenes store behov er omvendelse i hjerte, sjel og sinn fra et liv i tøylesløs nytelse til et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse. Må Herren hjelpe deg, som Guds tjener, til å tale med predikantene og til å vekke de sovende menighetene. Måtte din gjerning både som lege og predikant være i full harmoni. Hensikten med opprettelsen av våre sanatorier er å forkynne sannheten om en fornuftig helsereform. . . . ROV 130.3
Som et folk trenger vi en helsereform, og spesielt trenger våre predikanter og de som underviser i Guds ord, en slik fornyelse. Jeg har fått undervisning om å si til alle våre predikanter og til formennene for våre distrikter: Deres brukbarhet som Guds tjenere i arbeidet med å frelse de fortapte avhenger i høy grad av om det lykkes for dere å seire over appetitten. Hvis dere seirer over lysten til å føye appetitten, vil det bli lettere å kontrollere lidenskapene. Da vil både deres intellektuelle og moralske evner bli sterkere. “De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.” Åp. 12, 11. ROV 130.4
Brev 49, 1892
252. Herren har utvalgt deg til å gjøre en spesiell gjerning for ham. Hvis du arbeider forsiktig og med omtanke, hvis du bringer dine spisevaner under streng kontroll av din kunnskap og fornuft, vil du få langt flere hyggelige timer i ditt liv, enn hvis du handler uklokt. Sett bremsene på! Hold appetitten under streng kontroll, og overlat deg så i Guds hånd! Forleng ditt liv ved å ta vare på deg selv! ROV 130.5
(1875) 3T 490-492
253. De menn som er opptatt med å gi det siste advarselsbudskapet til verden — et budskap som vil bli avgjørende for menneskenes evige skjebne — burde selv praktisere de sannhetene som de forkynner for andre. De burde være eksempler for andre så vel j sine spise- og drikkevaner som i ren tale og oppførsel. Fråtseri, tilfredsstillelse av de lavere liåenskaper og andre alvorlige synder er skjult under hellighetens kappe hos mange av Kristi bekjennende representanter over hele verden. Noen har en utmerket naturlig begavelse, men i sin gjerning utretter de ikke halvdelen av det de kunne ha gjort, om de hadde vært måteholdne i alle ting. Ettergivenhet for appetitten og lidenskapene omtåker hjernen og svekker både den fysiske kraft og de moralske begreper. Tankene er ikke klare. De taler ikke med myndighet, og de er ikke oppildnet av Guds Ånd, slik at de kan nå tilhørernes hjerte. ROV 131.1
Våre første foreldre mistet Eden ved å føye appetitten, og vårt eneste håp om å gjenvinne Eden er knyttet til en streng fornektelse av appetitten og lidenskapene. Måtehold i mat og kontroll av alle lidenskaper vil hjelpe oss til å bevare våre intellektuelle evner og gi oss både mental og moralsk styrke. Ved selvfornektelse blir vi i stand til å bringe alle tilbøyeligheter inn under kontroll av de høyere sjelsevner, slik at vi kan skjelne mellom rett og galt, mellom det som er hellig og det som er alminnelig. Alle som har en klar forståelse av det offer som Jesus brakte da han forlot himmelen for å komme ned til denne verden, vil med glede fornekte selvet for å bli delaktige i Kristi lidelser. Med sitt eget liv viste han menneskene hvordan de kan seire over fristelsene. ROV 131.2
Herrens frykt er begynnelsen til visdom. De som vil seire slik som Kristus seiret, må stadig være på vakt mot Satans snedige fristelser. Appetitten og lidenskapene må holdes i tømme, og de må styres av en opplyst samvittighet. Bare på denne måten kan de intellektuelle evnene bevares, og fatteevnen holdes klar, slik at Satans listige snarer ikke blir oppfattet som Guds forsyns styrelse. Mange ønsker nok å få lønnen og kransen som gis til dem som seirer, men de er ikke villige til å tåle slit, savn og selvforsakelse, slik som vår forløser gjorde. Det er bare ved lydighet og stadige anstrengelser at vi kan seire slik som Kristus seiret. ROV 131.3
En sviktende kontroll over appetitten vil ruinere tusener. Hvis de hadde seiret på dette punktet, ville de ha fått moralsk kraft til også å seire over alle andre fristelser. Men de som er appetittens slaver, vil komme til kort i å danne en fullkommen, kristelig karakter. Menneskenes stadige overtredelser i seks tusen år har båret frukt i form av sykdom, smerte og død. Og etter hvert som vi kommer nærmere tidens avslutning, vil Satans fristelser til å føye appetitten stadig bli sterkere, og det vil bli tilsvarende vanskelig å seire over dem. ROV 132.1
R. & H., 25. jan., 1881
254. Så lenge menneskene er selviske og grådige, er det umulig for dem å kunne motta helliggjørelsens velsignelser. De stønner under byrden av sine skrøpeligheter, som skyldes feilaktige spise og drikkevaner, som har gjort vold mot livets og heisens lover. Mange har svekket sine fordøyelsesorganer ved å føye en fordervet appetitt. Kroppen har en vidunderlig evne til å tåle mishandling. ROV 132.2
Men under en langvarig påvirkning av forkjærte spise- og drikkevaner, vil alle dens funksjoner bli hemmet og svekket. Disse skrøpelige menneskene burde tenke over hva de kunne ha vært om de hadde levd et liv i måtehold, og om de hadde styrket helsen i stedet for å misbruke den. Ved å føye en fordervet appetitt og de lavere lidenskapene kan endog bekjennende kristne hindre naturen i dens virksomhet, og derved svekke både fysiske, mentale og moralske evner. Noen av dem som gjør dette, gjør krav på å være helliget til Gud, men et slikt krav har ikke noe som helst grunnlag. . . . ROV 132.3
“En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nå jeg far, hvor .er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til eder, I prester som forakter mitt navn. Og I sier: Hvormed har vi vist forakt for ditt navn? Ved å bære frem uten mat på mitt alter. Og I sier: Hvormed har vi krenket din renhet? Ved å si: Herren bord er ingen ære verdt. Når I kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når I kommer med et halt eller sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg? sier Herren, hærskarenes Gud.” Mal. 1, 6-8. ROV 132.4
La oss legge nøye merke til disse advarslene og irettesettelsene. Selv om de ble gitt til det gamle Israel, er de ikke av den grunn mindre anvendelige på Guds folk i dag. Og vi hurde gi akt på apostlenes appell til sine brødre om ved Guds nåde å fremstille sitt legeme “som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer”. Rom. 12, 1. Dette er sann helliggjørelse. Det er ikke hare en teori, en følelse eller en uttrykksmåte. Det er et levende, aktivt prinsipp som griper inn i vårt daglige liv. Dette prinsippet krever at våre vaner i mat, drikke og klær bør være slik at de beskytter helsen både fysisk, moralsk og mentalt, slik at vi kan fremstille vårt legeme for Herren å ikke som et offer som er fordervet av skadelige vaner, men “et levende, hellig, Gud velbehagelig offer”. ROV 133.1
Ingen som bekjenner seg til gudfryktighet, må betrakte kroppens helse som noe uvesentlig. De må ikke trøste seg med at mangel på måtehold ikke er synd, og at dette ikke på noen måte kan påvirke deres åndelighet. Det finnes en nøye forbindelse mellom vår fysiske og vår moralske natur. ROV 133.2
Brev 166, 1903
255. For å kunne si nei til appetitten må man ha en sterk og besluttsom karakter. Store skarer av mennesker vil omkomme fordi de mangler karakterstyrke. Mange menn og kvinner er svake, føyelige og lette å lede. De mangler karakterstyrke, og det er ikke slik Gud ønsker at de skal være. De som mangler karakterstyrke, kan ikke bli seiervinnere i det daglige livs kamper. Verden er full av sløve, slappe, ubalanserte og veike menn og kvinner. Hvor vanskelig det er for dem å bli sanne kristne! ROV 133.3
Hva sier “den store lege”? “Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” Matt. 16,24. Det er Satans gjerning å få mennesker til å friste sine medmennesker. Han forsøker å få dem til å bli hans medarbeidere i ødeleggelsens verk. Satan forsøker å lede menneskene til å hengi seg helt til appetittens gleder og de opphissende fornøyelser og dårskaper som den menneskelige natur gjør krav på. Men Guds ord forbyr avgjort alt dette, forat ikke noen skal bli stilt i rekken av Satans medhjelpere, som arbeidet fot å ødelegge Guds bilde i mennesket. ROV 133.4
Gjennom de onde maktets sterke fristelser blir mange besnæret. De blir slaver av appetittens mange luner, og de blir sløvet og nedverdiget. . . . ROV 134.1
“Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for Den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme.” 1 Kor. 6, 19.20. ROV 134.2
De som er fast overbevist om at de står i et inderlig forhold til Gud, vil ikke fylle maven med slik mat som behager appetitten, men skader fordøyelsesorganene. De vil ikke ødelegge Guds eiendom ved å hengi seg til upassende vaner i mat, drikke og klær. De vil prøve å ta godt vare på kroppens levende maskineri. De forstår at de må gjøre dette for å kunne arbeide i kompaniskap med Gud. Det er Guds vilje at de skal være friske, lykkelige og brukbare i hans tjeneste. Men for å kunne være det må de innordne sin vilje under Guds vilje. ROV 134.3
Health Reformer, mai 1878
256. Forlokkende fristelser. til å følge kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet, vil vi snart møte overalt. Det eneste som kan føre oss trygt gjennom livet, er å leve etter bestemte prinsipper og føre nøye kontroll med appetitten og lidenskapene i Jesu Kristi navn, han som seiret. ROV 134.4
MS 86, 1897
257. Noen sier når man prøver å gi dem opplysning om skade. virkningene av sterke drikker eller tobakk: “Jeg vil venne meg av litt etter litt.” Men Satan ler av alle slike beslutninger. Han sier om dem: “Nå er de i min makt! Jeg frykter ikke for at de skal rive seg løs.” Men Satan vet også at han ikke har noen makt over den som har moralsk mot til å si et bestemt og avgjort nei når syndere lokker ham. Den som gjør det, har ikke lenger noe med djevelen å gjøre. Så lenge vi holder oss nær Jesus, er vi trygge. Da står vi på et sted hvor himmelske engler kan nå oss og gi oss moralsk kraft til å seire. ROV 134.5
(1890) 135C.T.B.H. 53, 54
258. Apostelen Peter var klar over den nøye forbindelsen mellom kroppen og sinnet, og han hevet sin røst og ga følgende advarsel til sine medbrødre: “Jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.” 1 Pet. 2, 11. Mange betrakter denne teksten som en advarsel bare mot tøylesløshet og utsvevelser. Men den har også en dypere mening. Den forbyr enhver skadelig tilfredsstillelse av appetitten og lidenskapene. En fordervet appetitt blir en lyst “som strider mot sjelen”. Appetitten ble gitt oss i en god hensikt. Det var ikke meningen at den skulle bli en dødens tjener ved å bli fordervet. Gud ønsker ikke at appetitten skal utarte og bli en lyst “som stri. der mot sjelen”.... ROV 135.1
Hvor sterk fristelsen er til å føye appetitten, kan vi fatte bare ved å betrakte den ubeskrivelige angst vår forløser følte under den lange fasten i ørkenen. Han visste at tilfredsstillelsen av en forder. vet appetitt ville svekke menneskenes fatteevne i den grad at de til sist ikke ville bli i stand til å forstå hellige og åndelige ting. Adam falt ved å tilfredsstille appetitten. Men Kristus seiret ved å fornekte appetitten. Vårt eneste håp om å gjenvinne Eden er knyttet til en fast selvkontroll. Hvis fristelsen til å føye appetitten hadde så stor makt over menneskeslekten at Guds Sønn, på menneskenes vegne, måtte faste i nesten seks uker for å kunne fri seg fra dens grep, hvilken stor oppgave ligger så ikke foran enhver kris. ten! Men uansett hvor intens kampen måtte være, så kan vi bli seiervinnere. Ved hjelp av guddommelig kraft kunne Jesus stå imot de frykteligste fristelser som Satan kunne finne på. Også vi kan seire i denne kampen mot det onde ved hjelp av den samme guddommelige kraft. Og til sist skal vi bære seierskronen i Guds rike. ROV 135.2
(1890) C.T.B.H.37
259. Gjennom appetitten kontrollerer Satan sinnet og hele mennesket. Tusener som kunne ha levd et langt liv, er gått i en for tidlig grav som vrak, både fysisk, mentalt og moralsk, fordi de ofret all sin kraft på å tilfredsstille appetitten. Det er langt mer nødvendig for menneskene i vår generasjon enn det har vært for tidligere slekter å kunne samle all sin viljestyrke i forening med Guds nåde for å kunne stå imot Satans fristelser gjennom en fordervet appetitt. Men vår generasjon har mindre selvkontroll enn foregående slekter hadde. ROV 135.3
(1881) 4T 574
260. Få mennesker har moralsk ryggrad til å stå imot fristelsene, især på appetittens område, og til å praktisere selvforsakelse. For noen er det en uimotståelig fristelse å se at andre spiser et tredje måltid om dagen. De innbiller seg at de er sultne. Men disse fornemmelsene er ikke et signal fra maven om å få mer mat. Det er bare sinnet som stiller krav. Det er ikke blitt styrket gjennom faste prinsipper, og det er ikke blitt opp tuktet til selvforsakelse. Men selvkontrollens murer må ikke svekkes eller brytes ned på noe punkt. Hedningepes apostel, Paulus, sier: “Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.” 1 Kor. 9,27. ROV 136.1
Den som ikke vinner seier i små ting, har ingen moralsk styrke til å stå imot de store fristelsene. ROV 136.2
(1905) M.H. 323
261. Sett deg grundig inn i hva du bør spise. Tenk nøye over årsak og virkning. Øv deg i selvkontroll. Hold alltid appetitten under fornuftens kontroll. Du må aldri misbruke maven ved å spise for meget. Men du må heller ikke fornekte deg den sunne og gode maten som du trenger for å kunne bevare helsen. ROV 136.3
(1900) 6T 336
262. Du må ikke la deg forlede til å vike av fra de rette prinsippene når du er sammen med vantro mennesker. Når du sitter ved deres bord, bør du spise med måte og bare av sunn mat som ikke vil omtåke hjernen. Pass på så du ikke går over streken. Hvis du svekker dine mentale og fysiske krefter, vil du bli uskikket til å fatte de åndelige ting. Hold ditt sinn i en slik kondisjon at Gud kan gjøre inntrykk på deg med de dyrebare sannhetene i Den hellige skrift. ROV 136.4
(187G) 2T 374
263. Noen av dere synes å mene at jeg skal fortelle dere hvor meget dere bør spise. Men det er ikke den rette fremgangsmåten. Vi må handle ut fra et moralsk og religiøst standpunkt. Vi skal vise måtehold i alle ting, fordi vi skal vinne en uforgjengelig krone, og ‘en skatt som venter oss i himmelen. Og nå ønsker jeg å si til dere, mine brødre og søstre: Jeg vil gjerne ha moralsk mot til å ta mitt standpunkt og styre meg selv. Jeg vil ikke legge dette ansvaret på noen andre. Dere spiser for meget, og så angrer dere etterpå, og så fortsetter dere å tenke på hva dere bør spise og drikke. Men dere skal bare spise det som dere mener er tilstrekkelig og best for dere, og så skal dere ikke tenke mer på det. Dere har da ingenting å angre på, og dere har god samvittighet. Vi tror ikke det er heldig å fjerne alle fristelser både fra barn og voksne. Vi har alle en kamp som vi ikke kan slippe unna. Vi må innta en slik holdning at vi kan stå imot Satans fristelser. Og vi ønsker å vite at vi eier kraft til å gjøre dette. ROV 136.5
Brev 324. 1905
264. Jeg har mottatt et budskap til dere: Spis til regelmessige tider. Ved forkjærte spisevaner skaffer man seg fremtidige lidelser. Det er ikke alltid heldig å ta imot innbydelser til å spise hos andre, selv om det er hos trosfeller og venner. De vil gjerne lage et festmåltid med mange slags retter. Men nå vet dere at vi bare kan spise to eller tre sorter mat til hvert måltid uten å skade fordøyelsen. Når dere blir innbudt til å spise hos noen, da gjelder det å være på vakt mot de mange rettene som settes frem for dere. Som trofaste vektere må dere passe på dette. Hvis dere spiser mat som dere vet at dere ikke tåler, og som kan gi dere mange timers ubehag, kan dere ikke legge skylden på dem som har dekket bordet for dere. Gud venter at dere selv skal finne ut hva slags mat som er best for dere, og som dere best kan tåle. ROV 137.1
(1890) C,T.B.H. 19
265. Kristus kjempet mot appetitten, og han ble seiervinner. Også vi kari seire ved den kraften vi får fra ham. Hvem vil få adgang gjennom portene til staden? Ikke de som erklæter at de ikke kan bryte apperittens makt. Kristus har seiret over ham som har holdt oss i fangenskap. Selv om Jesus ble svekket av den lange fasten i førti dager, sto han likevel imot fristelsen. Ved dette har Jesus vist oss at vår sak ikke er håpløs. Jeg vet at vi ikke kan vinne seier alene. Hvor takknemlige vi bør være for at vi har en levende frelser som er både rede og villig til å hjelpe oss! ROV 137.2
(1905) M.H. 176
266. Det er mulig for oss å leve et rent og opphøyet liv i seier over appetitten og lysten, hvis vi forener vår svake, vaklende vilje med Guds allmektige, urokkelige vilje. ROV 138.1