I et syn jeg hadde sist natt, stod jeg foran en gruppe menighetsmedlemmer. Jeg hadde et klart og alvorlig budskap til dem om sannheteu for vår tid og den oppgaven vi har. Etter talen var det mange som samlet seg rundt meg og stilte spørsmål. De ville vite mer om både det eue og det andre, og jeg måtte si til dem: “Vær veunlig å komme med ett spørsmål om gangen, så vi unngår forvirring.” PFG1 26.1
Så appellerte jeg til dem og sa: “I årevis har dere fått mange bevis for at Herren har gitt meg en oppgave å utføre. Bevisene kunne vel ikke ha vært flere eller større enn de er. Vil dere nå feie alle disse bevisene til side som om de skulle være spindelvev, bare fordi et enkelt menneske forkaster dem? Det som gjør meg så ondt, er at mange som nå er usikre og fristet til å tvile, er mennesker som har hatt rikelig med bevis og god anledning til å be, tenke over saken og forstå. Likevel gjennomskuer de ikke disse påstandene som er fremsatt for å få dem til å forkaste de advarsler Gud har sendt for å redde dem fra dette endetidens bedrag.” PFG1 26.2
Noen har stusset over min uttalelse om at jeg ikke gjorde krav på å være profet, * og har ønsket å vite hvordan det kunne ha seg. Jeg har ikke noe slikt krav å komme med. Jeg har bare fått beskjed om å være en Herrens budbærer. Han kalte meg i min ungdom til å være hans budbærer, til å taimot hans ord og til å forkynne et klart og tydelig budskap i vår Herre Jesu navn. (Dette gjelder en tale i Battle Creek, 2. okt. t904, der hun uttalte: “Jeg gjør ikke krav på å være profet.” — Red.) PFG1 26.3
Da jeg var ung, ble jeg ofte spurt om jeg var profet. Jeg har alltid svart at jeg er en Herrens budbærer. Jeg vet at mange har kalt meg profet, men jeg har aldri gjort krav på denne tittelen. Min frelser sa at jeg skulle være hans budbærer. Han sa til meg: “Din oppgave vil være å forkynne mitt ord. Det vil komme vanskeligheter. Som ung ble du satt til side for å bringe mine budskaper til dem som kommer på avveier, og forkynne Ordet for de vantro. Ut fra Guds ord må de som ikke handler rett, refses både skriftlig og muntlig. Enhver formaning må bygge på Guds ord. Jeg skal åpne mitt ord for deg. Det skal ikke være som et fremmed og ukjent språk for deg, På en enkel og liketil måte skal de budskaper jeg vil gi, bli forkynt aven som ikke har noen formell utdanning. Min Ånd og min kraft skal gå med deg. PFG1 27.1
Vær ikke redd for mennesker, for mitt skjold skal verge deg. Det er ikke du som taler, det er Herren som gir budskaper med advarsler og irettesetteiser. Si det alltid som det virkelig er under alle omstel1digheter. Bring videre det lyset som jeg skal gi deg. Budskapene for endetiden skal utgis som bøker, og de skal stå urokket. De skal vitne mot dem som engang hadde lyset, men er blitt lokket på avveier av onde og forførende krefter.” PFG1 27.2
Hvorfor jeg ikke har gjort krav på å være profet? Fordi det i denne tiden er mange som freidig gjør krav på å være profeter, mens de faktisk fører skam over Kristus og hans sak. Men også fordi min oppgave innbefatter meget mer enn ordet “profet” dekker. PFG1 27.3
Da kallet første gang kom, bad jeg Herren legge byrden på en annen. Oppgaven var så uoverkommelig stor, og jeg var redd jeg ikke ville makte den. Men Herren har ved sin Hellige Ånd satt meg i stand til å gjennomføre det han kalte meg til. PFG1 27.4
Herren har forklart meg de forskjellige oppgaver han ville utføre gjennom meg. Synene kom, men også løftet: “Hvis du trofast forkynner budskapene og holder ut inntil enden, skal du få spise av livets tre og drikke av livets vann.” PFG1 28.1
Når det gjaldt helsereformen, gav Herren meg et stort lys. Sammen med min mann skulle jeg være en helsearbeider. For menigheten skulle jeg være et eksempel ved å ta meg av syke og lidende mennesker og pleie dem i mitt eget hjem. Jeg har gjort det, jeg har gitt kvinner og barn nødvendig behandling. Som Herrens utvalgte budbærer skulle jeg ogsåforkynne kristent avhold og måtehold. Helhjertet gikk jeg inn for denne oppgaven og talte til store forsamlinger om sant avhold og måtehold i dets videste betydning. PFG1 28.2
Det ble vist meg at jeg alltid måtte formane dem som bekjenner seg til å tro sannheten, at den må etterleves. Dette er helliggjøreise. Helliggjøreisen består i å oppøve enhver evne i tjenesten for Herren. PFG1 28.3
Det ble sagt til meg at jeg ikke måtte glemme å ta meg av dem som lider urett. Jeg ble især pålagt å protestere mot at misjonsarbeidere blir vilkårlig og urettferdig behandlet av dem som sitter i ledende posisjoner. Det var en ubehagelig oppgave å måtte irettesette dem som misbruker sin makt, og å kjempe for deres rett som blir urettferdig behandlet. Jeg må fremholde nødvendigheten av at alle i våre institusjoner måtte bli likt og rettferdig behandlet. PFG1 28.4
Når eldre misjonsarbeidere blir forsømt, er det min plikt å ta dette opp med dem som har ansvaret for dem. Trofaste misjonsarbeidere må ikke bli forsømt og glemt når de blir gamle og skrøpelige. Distriktene må ikke overse dem som har båret dagens byrde og hete. Det var da Johannes var blitt en gammel mann i Herrens tjeneste, at han ble forvist til Patmos. På den øde øya fikk han flere budskaper fra Herren enn han tidligere hadde fått i hele sitt lange liv. PFG1 28.5
Etter at jeg var blitt gift, fikk jeg vite at jeg særlig skulle ta meg av foreldreløse barn. Jeg skulle ta dem hjem til meg selv for en tid, og deretter finne et permanent hjem for dem. På den måten ville andre få et eksempel på hva som kunne gjøres. PFG1 28.6
Skjønt jeg ofte måtte være ute på reise, og hadde meget som skulle skrives, har jeg tatt meg av barn fra tre til fem år gamle. Jeg har sørget for dem, oppdratt dem og utdannet dem til å bære ansvar. Fra tid til annen har jeg tatt hjem til meg gutter fra ti til seksten år, gitt dem en mors omsorg og lært dem opp til å gjøre en innsats. Jeg har sett det som en plikt å minne menighetene om at dette er en oppgave som alle burde føle ansvar for. PFG1 29.1
I Australia fortsatte jeg med dette arbeidet. Jeg tok hjem til meg foreldreløse barn når de stod i fare for å komme i et dårlig miljø og gå fortapt. PFG1 29.2
I Australia tok vi’ også del i helsearbeidet. Mitt hjem i Cooranbong var somme tider et tilfluktssted for syke og lidende mennesker. Min sekretær, som var utdannet på Battle Creek Sanatorium, hjalp meg som sykepleier. Vi tok ikke betaling av dem vi hjalp, og vi vant folks tillit ved vår innsats for dem som var vanskelig stilt. Med tiden ble det i Cooranbong bygget et sanatorium, og da ble vi løst fra denne oppgaven.( Her henviser hun til sin medarbeider. James White døde i 1881.) PFG1 29.3
Jeg har aldri gitt meg ut for å være profet. Hvis andre kaller meg det, får det bli deres egen sak. Men min oppgave har innbefattet så mye at jeg finner det rett å kalle meg selv budbærer, en som er sendt med budskaper fra Herren til hans folk og pålagt å utføre mange slags virksomhet. PFG1 29.4
Da jeg sist var i Battle Creek, forklarte jeg for en stor forsamling at jeg ikke gjorde krav på å være profet. Jeg nevnte dette to ganger i min tale, og sa: (deg gjør ikke krav på å være profet.” PFG1 29.5
Jeg forstod at noen ønsket å få vite om jeg hadde de samme synspunkter nå som da de for mange år siden hørte meg tale forskjellige steder i Battle Creek. Jeg forsikret dem at det budskap jeg bærer frem i dag, er det samme som jeg har brakt i de seksti år jeg har virket offentlig. Jeg har den samme tjeneste å utføre for Mesteren som jeg fikk meg pålagt å utføre da jeg var ung. Jeg mottar undervisning av den samme store lærer. Jeg har fått følgende retningslinjer: “Gjør kjent for andre det jeg har åpenbart for deg. Bring videre de budskaper jeg gir deg, så de kan nå ut til folk.” Det er dette jeg har forsøkt å gjøre. PFG1 30.1
Jeg har skrevet mange bøker som har fått stor utbredelse. Jeg kunne ikke ha skrevet dem hvis Herren ikke ved sin gode Hellige Ånd hadde hjulpet meg. Disse bøkene som inneholder den undervisning Herren har gitt meg de siste seksti år, bringer lys fra himmelen, noe alle vil kunne overbevise seg om. PFG1 30.2
Jeg er nå 78 år og fremdeles i fullt arbeid. Vi er alle i Herrens hånd. Jeg stoler på ham, for jeg vet at han aldri vil svikte eller forlate dem som tar sin tilflukt til ham. Jeg har overgitt meg selv i hans varetekt. “Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Jesus Kristus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten” (l Tim 1,12). “Review and Herald”, 26. juli 1906. PFG1 30.3
I min tale sa jeg at jeg ikke gjorde krav på å bli kalt profet. Noen var overrasket over denne uttalelsen, og ettersom dette har fått en så bred omtale, skal jeg forsøke å gi en forklaring. Andre har kalt meg profet, men selv har jeg aldri gjort det. Jeg har ikke følt at det var nødvendig. De som i vår tid utgir seg for å være profeter, er ofte en skam for evangeliet. PFG1 30.4
Min oppgave innbefatter meget mer enn en slik tittel dekker. Jeg ser på meg selv som en budbærer, kalt av Herren til å formidle hans budskaper. — Brev 55, 1905. PFG1 31.1
Det er blitt vist meg at jeg ikke må la meg hindre i mitt arbeid av folk som er opptatt av hva det består i. Det er noen som strever med å finne ut hva en profets oppgave egentlig er. Mitt kall dekker en profets gjerning, men ikke bare det. Der rommer meget mer enn de som forsøker å så mistillit, kan fatte. — Brev 244, 1906 (skrevet til embetsmenn i Battle Creek menighet). PFG1 31.2