Jeg fikk se hvordan det var med dem som holdt fast ved budskapet for vår tid, men nektet å godkjenne Vitnesbyrdene, som er det middel Gud noen ganger har valgt til å undervise dem som kom på villspor. Det ble vist meg at når de gikk imot Vitnesbyrdene, gikk de ikke imot det svake redskap Gud talte igjennom, men imot Den Hellige And. Jeg så at det ikke var så farlig å håne Guds redskap, men at det var farlig å nekte å ta imot Guds ord. Jeg så at når de var kommet på avveier, og Gud gjennom Vitnesbyrdene viste dem den feil de hadde gjort, og de nektet å ta imot hans undervisning, ville de bli overlatt til seg selv. De ville fortsette på villfareisens vei, mens de selv trodde de var på sannhetens vei, og når de endelig ble klar over dette, ville det være for sent. Jeg fikk høre hvordan de i trengselens tid ropte til Gud: “Hvorfor viste du oss ikke at vi var kommet på avveier, så vi kunne ha kommet inn på den rette veien igjen og vært rede for dette?” Da sa engelen til dem: “Min 35 PFG1 35.1