«Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.» UD 304.1
Den menneskelige fornuft har alltid forsøkt å omgå eller tilsidesette den enkle, direkte undervisningen i Guds Ord. I enhver tidsalder har flertallet av dem som bekjenner seg til å følge Kristus, ringeaktet de forskriftene som omtaler selv-fornektelse og ydmykhet, som krever beskjedenhet og enkel-het når det gjelder tale, oppførsel og klesdrakt. Resultatet har alltid vært det samme: Frafall fra evangeliets lære fører til at man etterligner de motene, skikkene og prinsippene som finnes i verden. En levende gudsfrykt må da vike for en død formalisme. Guds nærvær og kraft finnes hos en klasse ydmyke tilbedere som har trukket seg bort fra dem som elsker verden, og de er villige til å være lydige mot den undervisningen som Den hellige skrift gir. I generasjon etter generasjon har det vært slike som har hatt dette standpunktet. Det ene samfunnet har oppstått etter det andre, men når de har forlatt sin enkle måte å være på, har de tapt mye av den kraften de hadde til å begynne med. UD 304.2
En snare for Guds folk.— Når vi ser den kjærlighet til moter og til utseende som finnes blant dem som bekjenner seg til å tro sannheten for vår tid, spør vi med sorg: Vil ikke Guds folk lære noe av fortidens historie? Det er få som forstår sine egne hjerter. De forfengelige og fjasete moteelskerne kan hevde at de er Kristi etterfølgere, men deres klær og deres samtale røper hva som fyller tankene og opptar følelsene deres. I sitt liv røper de sitt vennskap med verden, og verden gjør krav på dem som sin eiendom. UD 304.3
Hvordan kan en som en gang har smakt Kristi kjærlighet, være fornøyd med motenes tomhet? Det smerter mitt hjerte å se at de som bekjenner seg til å være etterfølgere av vår saktmodige og ydmyke Frelser, forsøker å bli lik verden i klesdrakt. Til tross for at de bekjenner seg til å være gud-fryktige, er det vanskelig å skille dem fra de vantro. De gleder seg ikke over sitt religiøse liv. De bruker sin tid og sine midler i den ene hensikt å kle seg for å vise seg frem. UD 304.4
Stolthet og overdrevenhet når det gjelder klær, er en synd som særlig kvinner har lett for å henfalle til. Derfor vender apostelen seg direkte til dem i sin formaning: «Likeså og at kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære, ikke med fletninger og gull eller perler eller kostelig kledebon, men som det sømmer seg for kvinner som bekjen-ner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger.” UD 305.1
Behov for en reformasjon.— Vi ser hvordan et onde som Guds Ord fordømmer, stadig får mer innpass i menigheten. Hvilken plikt har de med autoritet når det gjelder denne saken? Vil menighetens innflytelse være som den burde når mange av dens medlemmer lyder motens befalinger i stedet for Guds klart uttrykte vilje? Hvordan kan vi forvente at den Hellige Ånd skal være til stede og hjelpe oss når vi tillater at disse tingene eksisterer blant oss? Kan vi forholde oss tause mens Kristi lære blir tilsidesatt av dem som bekjenner seg til å være hans etterfølgere? Disse tingene bringer sorg og rådløshet over dem som har oppsyn med Guds menighet. Kan dere ikke, mine kjære søstre, oppriktig og under bønn tenke over dette emnet? Kan dere ikke forsøke å la dere bli ledet av Guds Ord? Den ekstra tiden som blir brukt på å skaffe seg et utseende som stemmer overens med verdens moter, burde bli brukt til å ransake hjertet og studere Skriften. De timene som blir verre enn kastet bort ved tilvirkning av unødvendig pynt, kunne man gjøre mer verdifulle enn gull dersom man benyttet dem til å prøve å skaffe seg riktige prinsipper og solide ferdigheter. Jeg får vondt i hjertet når jeg ser at unge kvinner som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, praktisk talt er uvitende om hans karakter og vilje. Disse unge har vært tilfreds med å spise skall. Verdens glitter virker mer verdifullt for dem enn de evige rikdommene. De mentale kreftene som kunne ha vært utviklet gjennom tankevirksomhet og studium, lider av å ligge i dvale, og følelsene får ingen styring fordi utseendet blir vurdert høyere enn åndelig godhet og mental styrke. UD 305.2
Den indre pryd.— Vil Kristi etterfølgere forsøke å tilegne seg den indre pryd, den saktmodige og stille ånd som Gud verdsetter så høyt, eller vil de kaste bort de få nådetimene til unyttig arbeid i forfengelighetens tjeneste? Herren vil at en kvinne hele tiden skal forsøke å styrke både sinn og hjerte og samle intellektuell og moralsk styrke, slik at hun kan leve et nyttig liv, til velsignelse for verden og til ære for Skaperen. UD 306.1
Jeg vil gjerne spørre dagens unge som bekjenner seg til å tro sannheten for vår tid, hvordan de fornekter seg selv for sannhetens skyld. Når de virkelig ønsker seg en klesdrakt eller noe pynt eller en eller annen form for bekvemmelighet, legger de da saken frem for Herren i bønn for å få vite om hans Ånd kan godta den måten de bruker sine midler på? Har de tanke for at de ikke skal vanære den tro de bekjenner, når de gjør klærne sine i stand? Kan de be om Herrens velsignelse over den tiden de bruker til dette? Det er én ting å tilhøre menigheten og en helt annen ting å tilhøre Kristus. En av de mest alvorlige årsakene til at Kristi menighet er svak, er at den har medlemmer som bekjenner seg til å være religiøse, men som elsker verden og ikke frykter Gud. UD 306.2
I våre dager er det en lyst til fornøyelser som det aldri har vært make til før. Utsvevelser og uvøren sløsing finnes over-alt. Massene hungrer etter forlystelser. Tankene blir fylt med fjas og lettsindighet fordi de ikke er vant til ettertanke og studium. Det er vanlig at mennesker er sentimentale på grunn av uvitenhet. Gud krever at enhver sjel skal bli kultivert, forfinet, opphøyet og foredlet. Men altfor ofte må verdifull virksomhet vike plassen for moderne forlystelser og kunstige gleder. Kvinner tillater at deres sjel blir utsultet og forkrøplet ved hjelp av moter, og på den måten blir de til en forbannelse for samfunnet i stedet for å være til velsignelse. — Review and Herald, 6. desember 1881. UD 306.3