Alle som er på Herrens side, må bekjenne seg til Kristus. «Dere er mine vitner,” sier Herren. Den ekte troendes tro på Kristus vil vise seg i en ren og hellig karakter. Troen er virksom ved kjærlighet og renser sjelen, og med tro følger lydighet, en trofast utøvelse av Kristi ord. Kristendommen er alltid ytterst praktisk fordi den omfatter alle forhold i dagliglivet. «Dere er mine vitner.” Vitner overfor hvem? Overfor verden, for dere skal bringe en hellig innflytelse med dere. Kristus skal bo i dere, og dere skal tale om ham og åpenbare skjønnheten i hans karakter. UD 171.1
Vår tale.— Vår tids moderne religioner har endret karakter i den grad at de unge som bekjenner seg til å være kristne, neppe nevner Kristi navn for sine venner. De samtaler om så mye, men den dyrebare frelsesplanen blir ikke gjort til sam-taleemne. Det er meningen at vi som praktiske kristne bør forandre dette forholdet og «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”. 1 Pet. 2, 9. Dersom Kristus ved tro bor i hjertet, kan du ikke tie stille. Dersom du har funnet Jesus, vil du være en sann misjonær. Du må være begeistret for denne saken og la dem som ikke setter pris på Jesus, vite at du har funnet ham som en verdifull sjelevenn, og at han lagt en ny sang i din munn, en pris til Gud selv. UD 171.2
Mine unge venner, vil dere begynne å leve som kristne som har fått hjertene varmet opp av Jesu kjærlighet? Dere kommer aldri til å få vite hvor mye godt dere kan gjøre ved å tale om sjelens frelse med kjærlige, følsomme og alvorlige ord til dem som ikke utgir seg for å være Guds barn. På den andre siden vil dere aldri få vite før i dommen hvor mange anledninger dere har forsømt til å være Kristi vitner. I denne verden kommer dere aldri til å få vite hvilken skade dere har påført en sjel ved tilsynelatende uskyldig, lettsindig oppførsel og overflatisk snakk som var fullstendig i strid med deres tro. UD 171.3
Å vinne våre kjære.— Det er sant at du kan føle en slags angst for dem som du har kjær. Du kan forsøke å vise sann-hetens skatter for dem og i alvor felle tårer for deres frelse. Men når det virker som om ordene dine bare gjør lite inntrykk på dem, og at det ikke er noe tydelig svar på bønnene dine, har du nesten lyst til å kritisere Gud for at arbeidet ditt ikke bærer frukt. Du føler at dine kjære har uvanlig harde hjerter og at de ikke reagerer på anstrengelsene dine. Men har du for alvor tenkt over at feilen kan ligge hos deg selv? Har du tenkt over at du med den ene hånden river ned det som du strever for å bygge opp med den andre? UD 172.1
Noen ganger har du tillatt Guds Ånd å ha herredømmet over deg, og andre ganger har du fornektet din tro ved dine gjerninger. Da har du ødelagt ditt arbeid for dine kjære, for anstrengelsene dine for dem er blitt virkningsløse på grunn av dine gjerninger. Ditt temperament, din taushet, din oppførsel, din utilfredshet, din mangel på kristen vellukt, din mangel på åndelighet, ja, selve ansiktsuttrykket ditt har vitnet mot deg. . . . UD 172.2
Du må aldri undervurdere betydningen av småting. Det er i virkeligheten de små tingene som gir oss lærdom i livets skole. Det er de som gjør at sjelen får øvelse slik at den kan utvikle seg til å ligne Kristus eller den onde. Gud hjelper oss til å utvikle vaner både i tanke, ord, blikk og gjerninger som vil vitne overfor dem vi kommer i kontakt med, at vi har vært sammen med Jesus og lært av ham. — The Youth’s Instructor, 9. mars 1893. UD 172.3
Alvor.— Et liv som blir brukt til aktivt arbeid for Gud, er et velsignet liv. En mengde mennesker som kaster bort tiden på bagateller, på unødvendige sorger og unyttige klager, kunne ha hatt det helt annerledes dersom de ville ha verdsatt det lyset Gud har gitt dem og latt det skinne på andre. Det er mange som ødelegger livet fordi de er egenkjærlige og har lyst til makelighet. Dersom de var flittige i sin gjerning, ville deres liv bli til klare solstråler som kunne lede dem som er på den mørke dødens vei, over på den veien som fører til himmelen. Dersom de tar fatt på dette, vil deres egne hjerter bli fylt med fred og glede i Jesus Kristus. — Review and Herald, 25. oktober 1881. UD 172.4