Go to full page →

TROFASTHET I TJENESTEN UD 195

De som er utro i de minste timelige gjøremål, vil være utro når det gjelder ansvar av større betydning. De vil rane fra Gud og ikke møte kravene i den guddommelige lov. De vil ikke forstå at evnene deres tilhører Gud, og at de burde være viet til tjeneste for ham. De som ikke gjør mer for sine arbeidsgivere enn akkurat det som blir pålagt dem, selv om de vet at fremgang i arbeidet er avhengig av en ekstra anstren-gelse fra deres side, vil ikke bh betraktet som trofaste tjenere. Det er mange ting som venter på å bli utført. De er kanskje ikke beskrevet i enkeltheter, men den som er ansatt, bør likevel gi akt på dem. UD 195.1

Det oppstår tap og forsømmelser som kunne vært unngått dersom det ble vist nøye flid og uselvisk anstrengelse, dersom de kjærlighetsprinsippene som Jesus påla oss, ble ført ut i livet av dem som bekjenner seg til hans navn. Men mange av dem som arbeider i Guds verk, er nedtegnet som «øyentjenere». UD 195.2

Utroskap nedtegnet.— Det er den mest avskyelige form for egoisme som får en arbeider til ikke å benytte seg av tiden eller å ta vare på sine eiendeler når han ikke er direkte under sin leders oppsyn. Men tenker slike arbeidere på at deres forsømmelser og deres utroskap blir nedtegnet? Dersom øynene deres kunne blitt åpnet, ville de oppdage en vokter som ser på dem og skriver deres likegyldighet ned i himme-lens bøker. UD 195.3

De som er utro i Guds verk, mangler prinsipper. Motivene deres er ikke av en slik karakter at de får dem til å velge det rette under alle forhold. Guds tjenere må hele tiden føle at de er under oppsyn av ham som har ansatt dem. Han som betrakter Belsasars vanhellige fest, er til stede i alle våre institusjoner, på kjøpmannens kontor og i det private verk-stedet. Og den usynlige hånden nedtegner like sikkert din forsømmelse som den skrev på veggen den fryktelige dom-men over den gudsbespottende kongen. Fordømmelsen over Belsasar ble skrevet ned i ildbokstaver: «Veid er du på vekt-skålen og funnet for lett.” Dersom du unnlater å oppfylle de forpliktelsene Gud har gitt deg, vil fordømmelsen over deg bli den samme. UD 195.4

Sanne motiver til tjeneste.— Det er mange som bekjenner seg til å være kristne uten å være forent med Kristus. Deres dagligliv, deres ånd, vitner om at Kristus, herlighetens håp, ikke har fått sin skikkelse i dem. De er ikke pålitelige, ikke til å stole på. De forsøker å redusere sin tjeneste til et minimum av anstrengelser og samtidig kreve den største lønn. Tittelen «tjener” gjelder alle mennesker, for vi er alle tjenere. Det ville være godt for oss om vi la merke til hvilken karakter vi er av. Er vi utro eller tro? UD 196.1

Er det vanlig blant tjenere å gjøre så mye som mulig? Er det ikke heller alminnelig å gjøre arbeidet så fort og så lett som mulig for å få sin lønn for så få anstrengelser som mulig? Det er ikke målet å være så grundig som mulig, men å få betalingen. De som bekjenner seg til å være Kristi tjenere, bør ikke glemme den befalingen apostelen Paulus ga: «Dere slaver skal adlyde deres jordiske herrer i alle ting. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren. Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Kristus skal være den herre dere tjener.” Kol. 3, 22—24. UD 196.2

De som går til arbeidet som «øyentjenere», vil oppdage at de tåler hverken menneskers eller englers inspeksjon. Det som er avgjørende for å ha fremgang i arbeidet, er kunnskap om Kristus, for denne kunnskapen vil gi sunne og rette prin-sipper og en ren og uselvisk ånd, lik den som vår Frelser har, han som vi bekjenner oss til å tjene. Trofasthet, sparsomhet, omhu og grundighet burde karaktisere alt det vi gjør, uansett hvor det er, enten det er på kjøkkenet, i verkstedet, på trykkeriets kontor, på sanatoriet, på skolen eller hvor vi måtte være i Herrens vingård. «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort.» Luk. 16, 10. — Review and Herald, 22. september 1891. UD 196.3