Konferensformennene og predikantene bør sørge for folkets åndelige interesser og derfor være fritatt for det mekaniske arbeid som møtet fører med seg. Predikantene bør være forberedt på å tjene som lærere og ledere i arbeidet på leirplassen når forholdene krever det. Men de bør ikke utmatte seg. De bør føle seg forfrisket og være i en glad sinnsstemning, for dette er av vesentlig betydning for et godt møte. De bør være i stand til å tale ord som bringer glede og frimodighet, og til å så frø av åndelige sannheter i jordbunnen til oppriktige hjerter, hvor det kan spire og bære dyrebar frukt. VM2 307.1
Predikantene bør undervise folket om hvordan man kommer til Herren, og hvordan man skal lede andre til ham. Man bør ta i bruk metoder og gjennomføre planer som kan høyne idealene og lære folket hvordan de kan bli renset fra ugudelighet og bli løftet opp ved å holde seg til rene og hellige prinsipper. VM2 307.2
Tilhørerne må få tid til hjerteransakelse og til sjelelig utvikling. Når sinnet er opptatt med forretningsanliggender, må det nødvendigvis bli mangel på åndelig kraft. Personlig gudsfrykt, sannhet, tro og hellighet i hjertet må holdes fram for tankene til folket innser betydningen av dette. VM2 307.3
Vi må ha Guds kraft ved våre leirmøter, ellers blir vi ikke i stand til å få overhånd over sjelefienden. Kristus sier: “Uten meg kan I intet gjøre. ” VM2 307.4
De som samles til leirmøtene, må få denne kjensgjerningen klart for seg at hensikten med møtene er å nå opp til en høyere kristelig erfaring, å gå fremad i erkjennelsen av Gud og å bli styrket med åndelig kraft. Dersom vi ikke forstår dette, vil møtene for vårt vedkommende bli uten frukt. VM2 307.5
* * * * *
Ingen innflytelse kan være mer skadelig for leirmøtet eller for noen annen sammenkomst enn mange besøk og megen likegyldig samtale. Menn og kvinner samler seg ofte i grupper og snakker om alminnelige emner som ikke har noe med møtet å gjøre. Noen har tatt sitt jordbruk med seg, andre har tatt huset med seg og legger planer for å bygge. Noen skjærer opp andres karakter og har hverken tid eller til-bøyelighet til å ransake sine egne hjerter, til å oppdage manglene i sin egen karakter, så de kan rette på sine feil og fullkomme hellighet i gudsfrykt. VM2 307.6
Dersom alle som bekjenner seg til å følge Kristus, ville bruke tiden ved møtene til å tale om sannheten, til å dvele ved en kristens håp, til å ransake sine egne hjerter og under alvorlig bønn til Gud be om hans velsignelse, ville et langt større arbeid bli utført enn vi har sett til nå. Ikke-troende som på en falsk måte anklager dem som tror sannheten, ville bli overbevist på grunn av deres gode ferd i Kristus. Våre ord og handlinger er den frukt vi bærer, “derfor skal I kjenne dem av deres frukter”. Matt. 7, 20. — 1871 — “Testimonies”, II, side 597, 598. VM2 308.1
* * * * *
Hensikten med leirmøtet er å få alle til å legge arbeidets bekymringer og byrder til side og hellige noen dager utelukkende til å søke Herren. Vi bør bruke tiden til å prøve oss selv, til grundig å ransake våre hjerter, til botferdig å bekjenne vår synd og til å fornye våre løfter til den høyeste. Dersom noen kommer til disse møtene med mindre verdige hensikter, håper vi at møtene må bli av en slik karakter at de kan lære å forstå det rette formål med møtet. — 1871 — “Testimonies”, II, side 601. VM2 308.2
* * * * *
Troen hos de fleste kristne vil vakle hvis de til stadighet forsømmer å komme sammen til samtale og bønn. Hvis det var umulig for dem å nyte slike religiøse privilegier, ville Gud sende lys direkte fra himmelen ved sine engler for å opplive, oppmuntre og velsigne sitt spredte folk. Men det er ikke hans hensikt å gjøre et under for å støtte sine helliges tro. Det kreves av dem at de skal elske sannheten tilstrekkelig til å gjøre seg litt umak for å sikre seg de privilegier og velsignelser Gud har unt dem. Det minste de kan gjøre, er å vie noen få dager hvert år til en forent bestrebelse for å fremme Kristi sak og til vennskapelig utveksling av råd og sympati. — 1876 — “Testimonies”, IV, side 106, 107. VM2 308.3