Paulus maner efeserne til å bevare enhet og kjærlighet: “Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og en Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. ” Ef. 4, 1-6. VM2 65.3
5 — Veiledning, bind II VM2 65.4
Paulus formaner sine brødre at de i sitt liv må åpenbare kraften i den sannhet han hadde fremholdt for dem. Ved saktmodighet og mildhet, overbærenhet og kjærlighet skulle de være eksempler på Kristi karakter og på frelsens velsignelser. Det er bare ett legeme og en Ånd, en Herre, en tro. Som lemmer på Kristi legeme er alle troende besjelet av den samme ånd og det samme håp. Splittelser i menigheten vanærer Kristi religion overfor verden og gir sannhetens fiender anledning til å forsvare sin handlemåte. Paulus skrev ikke sin undervisning bare for menigheten på hans tid. Det var Guds hensikt at den skulle sendes ul oss. Hva gjør vi for å bevare enhet i fredens bånd? VM2 66.1
Da den Hellige Ånd ble utgytt over den første menighet, elsket brødrene hverandre. “Idet de . . . brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten. ” Ap. gj. 2, 46. 47. Disse første kristne var få i antall, uten rikdom eller ære, men de øvde likevel en mektig innflytelse. Verdens lys strålte ut fra dem. Overalt hvor deres karakter og deres lære var kjent, var de til skrekk for onde mennesker. Nettopp av denne grunn var de hatet av de ugudelige og ble forfulgt endog til døden. VM2 66.2