Kristus har sagt: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Matt. 18, 20. Hvor som helst det er minst to eller tre trossøsken, bør de komme sammen på sabbaten og gjøre krav på Herrens løfte. VFM3 23.3
De små gruppene som samles for å tilbe Gud på hans hellige dag, har rett til å gjøre krav på Jehovas rike velsignelse. De bør tro at Herren Jesus er en æret gjest i deres forsamlig. Enhver sann tilbeder som holder sabbaten hellig, kan gjøre krav på dette løftet: «Forat I skal vite at jeg er Herren som helliger eder.»2 Mos. 31, 13. VFM3 23.4
Prekenen på våre sabbatsmøter bør i regelen være kort. De som elsker Gud, bør få anledning til å gi uttrykk for sin takknemlighet og hyllest. Når menigheten ikke har noen predikant, bør det pekes ut en eller annen til å lede møtet. Men det er ikke nødvendig at han skal holde en preken eller bruke en stor del av tiden under gudstjenesten. En kort, interessant bibellesning kan ofte være til større gagn enn en preken. Denne kan da etterfølges av et møte med bønn og vitnesbyrd. VFM3 23.5
De som har en ledende stilling i menigheten, må ikke gjennom uken tømme seg for legemlig og åndelig styrke i den grad at de på sabbaten ikke er i stand til å bringe Kristi evangeliums livgivende innflytelse inn i møtet. Utfør heller mindre timelig arbeid på hverdagene, men stjel ikke noe fra Gud ved å yte ham en tjeneste på sabbaten som han ikke kan godkjenne. Dere må ikke være slike som mangler det åndelige liv. Folket trenger til deres hjelp på sabbaten. Bring dem føde fra Ordet. Legg fram for Gud de dyrebareste gaver på hans hellige dag. Gi ham sjelens dyrebare liv i helliget tjeneste. VFM3 24.1
Ingen må komme til gudstjenesten for å få seg en blund. Ingen bør sove i Guds hus. Når dere er opptatt med deres timelige gjøremål, faller dere ikke i søvn, fordi dere har interesse for deres arbeid. Skulle vi tillate at den tjenesten som innbefatter evige interesser, skulle bli stilt på et lavere trinn enn livets timelige gjøremål? Hvis vi gjør det, går vi glipp av den velsignelse som Herren har til hensikt å gi oss. Sabbaten skal ikke være en dag til unyttig lediggang. Både i hjemmet og i menigheten må vi åpenbare en tjenestens ånd. Han som ga oss seks dager for vårt timelige arbeid, har velsignet og helliget den syvende dag og forbeholdt seg den som sin egen. På denne dag vil han på en særlig måte velsigne alle som helliger seg til hans tjeneste. VFM3 24.2
Hele himmelen holder sabbaten, men ikke på en likegyldig, intetsigende måte. På denne dag bør alle sjelens evner være våkne, for er det ikke så at vi skal møte vår Gud og Kristus vår Frelser? Vi kan betrakte ham ved tro. Han lengter etter å vederkvege og velsigne enhver sjel. VFM3 24.3
Alle bør føle at de har noe å gjøre forat sabbatsmøtene skal bli interessante. Når dere samles, må det ikke bare være for formens skyld, men for å veksle tanker, for å fortelle om deres daglige opplevelser, for å gi uttrykk for takknemlighet og for å uttrykke deres oppriktige ønske om guddommelig opplysning, slik at dere må kunne kjenne Gud og Jesus Kristus, som han utsendte. Det å samtale om Kristus vil styrke sjelen til livets prøvelser og kamper. Tro aldri at dere kan være kristne og på samme tid være innesluttet i dere selv. Hver enkelt utgjør en del av menneskehetens store vev, og den enkeltes erfaring vil i høy grad bestemmes av de erfaringer hans omgangsfeller har. VFM3 24.4
Vi får ikke en hundredel av den velsignelsen vi kunne få ved våre sammenkomster for å tilbe Gud. Det er nødvendig at våre oppfatningsevner blir skjerpet. Samfunn med hverandre bør gjøre oss glade. Hvorfor gløder ikke våre hjerter av kjærlighet til Gud når vi har et slikt håp? VFM3 24.5
Til enhver religiøs sammenkomst må vi bringe med oss en levendegjort åndelig bevissthet om at Gud og hans engler er til stede og samarbeider med alle sanne tilbedere. Be Herren om å ta bort alt ondt fra ditt hjerte når du trer inn på det sted hvor gudstjenesten blir holdt. Ta med til hans hus bare slike ting som han kan velsigne. Knel for Gud i hans tempel og gi ham det som er hans eget, det som han har kjøpt med Kristi blod. Be for taleren eller den som leder møtet. Be om at en stor velsignelse må komme gjennom den som skal fremholde livets ord. Gjør alvorlige forsøk på å få tak i en velsignelse for deg selv. VFM3 25.1
Gud vil velsigne alle som på denne måten bereder seg til hans tjeneste. Fordi de selv har tatt imot Kristus ved tro, vil de forstå hva det vil si å ha Åndens forvissning. VFM3 25.2
Stedet der gudstjenesten blir holdt, er kanskje meget beskjedent, men det er derfor ikke mindre anerkjent av Gud. Det er som himmelens port for dem som tilber Gud i Ånd og sannhet og i hellig prydelse. Kan hende de troendes grupper er få i antall, men i Guds øyne er de meget dyrebare. Med sannhetens kile er de tatt ut fra verdens stenbrudd som grove stener og ført inn i Guds verksted for å bli tilhugget og tildannet. Men selv i denne grove tilstanden er de kostelige i Guds øyne. Prøvelsens øks, hammer og meisel er i en guddommelig kunstners hender og blir brukt ikke til å ødelegge, men til å virke fullkommenhet i hver eneste sjel. Gud ønsker at vi som kostelige stener, tilhugget etter palassets mønster, skal finne en plass i det himmelske tempel. VFM3 25.3
Det som Gud har tiltenkt oss og gjort ferdig for oss, er uten grenser. Nådens trone er selv den høyeste tiltrekning, fordi den eies av en som tillater oss å kalle ham Far. Men Gud betraktet ikke frelsens prinsipp som fullstendig når den bare var utstyrt med hans egen kjærlighet. Ved sin bestemmelse har han ved sitt alter stilt en talsmann som er ikledd vår natur. Oppgaven ved hans embete som vår forbeder er å fremstille oss for Gud som sine sønner og døtre. Kristus går i forbønn for dem som har tatt imot ham. Dem gir han kraft, ved sin egen fortjeneste, til å bli medlemmer av den kongelige familie, til å bli barn av den himmelske Konge. Og Faderen åpenbarer sin uendelige kjærlighet til Kristus, som betalte vår gjenløsning med sitt blod, ved å ta imot Kristi venner som sine venner og by dem velkommen. Han er tilfreds med den forsoning som er gjort. Han blir herliggjort ved sin Sønns menneskevorden, ved hans liv, død og midlertjeneste. VFM3 25.4
Ikke før nærmer Guds barn seg nådestolen, før det kommer under beskyttelse av den store Talsmann. Ved det første uttrykk for anger og bot og bønn om tilgivelse overtar Kristus vedkommendes sak og gjør den til sin egen. Han legger da påkallelsen fram for Faderen som sin egen begjæring. Når Kristus går i forbønn for oss, legger Faderen fram for oss hele sin nådes skatter forat vi skal kunne gjøre bruk av dem, glede oss over dem og gi dem til andre. Be i mitt navn, sier Kristus. Jeg sier ikke at jeg vil be Faderen for dere, for Faderen elsker dere fordi dere har elsket meg. Men gjør bruk av mitt navn, dette vil gi kraft til deres bønner, og Faderen vil gi dere av sin nådes rikdom. Derfor «be, og I skal få, forat eders glede skal bli fullkommen». Joh. 16, 24. VFM3 26.1
Gud ønsker at hans lydige barn skal gjøre krav på hans velsignelse og komme fram for ham med pris og takksigelse. Gud er kilden til liv og kraft. Han kan gjøre ørkenen til en fruktbar mark for det folk som holder hans bud, for dette er til ære for hans navn. Det han har gjort for sitt utvalte folk, bør fylle hvert hjerte med takk, og det gjør ham ondt at det blir oppsendt så lite takk og pris. Han ønsker at et sterkere uttrykk for takk skal stige opp fra hans folk, så de på den måten kan vise at de vet at de har grunn til fryd og glede. VFM3 26.2