Når jeg ser den fare som truer de unge på grunn av upassende lesning, kan jeg ikke la være ytterligere å fremholde de advarsler som er gitt meg angående dette store onde. VFM3 149.1
Den skade arbeiderne blir utsatt for når de skal få med tvilsomt lesestoff å gjøre, blir altfor lite påaktet. Deres oppmerksomhet blir fengslet og deres interesse blir vakt av innholdet i det som de arbeider med. Setninger setter seg fast i hukommelsen. Tanker får innpass. Nesten ubevisst blir leseren påvirket av forfatterens ånd, og sinn og karakter blir preget av det onde. Det er noen som bare har liten tro og små evner til å beherske seg, og det er vanskelig for dem å få vekk de tanker som litteraturen fremkaller. VFM3 149.2
Noen hadde gjort det til en vane å lese romaner før de tok imot sannheten. Da de sluttet seg til menigheten, anstrengte de seg for å overvinne denne vanen. Å stille slike overfor lesning av lignende art som den de har lagt til side, er som å tilby drankeren brennevin. De gir etter for den fristelsen som de til stadighet står overfor, og mister snart smaken for god lesning. De har ingen interesse av å lese Bibelen. Deres moralske styrke blir svekket. Synden synes for dem å bli mindre og mindre frastøtende. Det viser seg en stadig større utroskap, en voksende avsmak for de praktiske plikter i livet. Etter hvert som sinnet kommer på avveier, blir det mer beredt til å kaste seg over hvilken som helst lesning av stimulerende art. På den måten blir veien åpnet for Satan så han kan lede sjelen helt inn under sitt herredømme. VFM3 149.3
Verker som ikke er absolutt villedende og ødeleggende, bør man likevel unngå dersom de fører med seg en avsmak for å lese Bibelen. Dette ord er den sanne manna. Alle bør undertrykke lysten til å lese slikt som ikke er mat for sinnet. Dere kan umulig utføre Guds arbeid med en klar forståelse når sinnet er opptatt med den slags lesning. De som er i tjeneste for Gud, bør hverken bruke tid eller penger til verdiløs lesning. Hva har halmen å gjøre med kornet? VFM3 149.4
1902 — «Testimonies», VII, side 203—205. VFM3 149.5