Da stormennene fortalte kong Jojakim hva Baruk hadde lest, gav han øyeblikkelig beskjed om at de skulle hente bokrullen og lese den for ham. Jehudi, en av kongens folk, hentet bokrullen og begynte å lese de irette-settelser og advarsler som var skrevet der. Det var vinterstid, og kongen og hans embetsmenn sammen med stor-mennene i Juda var samlet omkring en åpen ild. Bare noen få avsnitt var lest da kongen, som var fullstendig upåvirket av faren som truet ham og folket hans, grep bokrullen og i sinne skar noen spalter av med en pennekniv og kastet dem på ilden i fyrfatet. Det fortsatte han med til hele bokrullen var fortært. AoO3 214.5
Hverken kongen eller stormenne ble skremt eller flerret klærne sine. Noen av stormennene bad likevel kongen om ikke A brenne bokrullen. Men han hørte ikke på dem. Da den var ødelagt, vendte kongens raseri seg mot Jeremia og Baruk, og han gav straks ordre om at de skulle gripes. «Men da hadde Herren skjult dem.» AoO3 214.6
I sin nåde prøvde Gud å advare ju-deerne ved å gjøre folket, stormennene og kongen oppmerksomme på de formaninger som den inspirerte bokrullen inneholdt. Han sa: «Kanskje all den ulykke jeg har tenkt å føre over dem, får folket i Juda til å høre, så de alle vender om fra sin onde ferd; da vil jeg tilgi dem deres synd og skyld.» 13Jer 36,3. AoO3 215.1
Gud har medynk med mennesker som kjemper i fordervelsens blindhet. Han prøver å opplyse deres formørkede forstand ved å sende irette-settelser og advarsler for å få de mest betydningsfulle til å innse sin uviten-het og innrømme sine feil. Han vil at de selvtilfredse skal føle misnøye med sine egne forfengelige prestasjoner, og at de skal søke åndelige velsignelser gjennom en nær forbindelse med himmelen. AoO3 215.2
Gud sender ikke budbærere som er opptatt av å behage og smigre syndere. Han taler ikke om fred for å dysse de uomvendte inn i en falsk trygghet. Tvert imot gir han synderen samvit-tighetsnag og sender fordømmelsens skarpe piler inn i sjelen. Tjenende engler viser ham Guds fryktelige straffedommer for å få ham til å innse sitt behov og utbryte i dyp sjelenød: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst.» 14Apg 16,30. AoO3 215.3
Men den hånden som ydmyker, som irettesetter synd og avslører stolthet og ærgjerrighet, reiser også opp den som angrer og føler seg ut-slått. Han som lar straffedommer ramme, spør i dypeste medfølelse: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? AoO3 215.4
Når cn person har syndet mot en hellig og barmhjertig Gud, kan han ikke gjøre noe bedre enn å angre opp-riktig, og med sorg bekjenne sine feil. Gud krever det. Han godkjenner ikke noe mindre enn et nedbrutt hjerte og en knust ånd. Men kong Jojakim og stormennene hans var så hovmodige og stolte at de forkastet Guds innby-delse. De ville ikke rette seg etter ad-varselen og vende om. Da den hellige bokrullen ble brent, var nådens siste anledning forbi. Gud hadde sagt at han ville straffe dem hardt hvis de ikke tok hensyn til det han sa. Men de nektet å høre, og han avsa derfor sin endelige dom over Juda. På en spesiell måte ville Den Allmektige hjemsøke den mannen som i stolthet hadde satt seg opp mot ham. AoO3 215.5
«Derfor sier Herren om Juda-kongen Jojakim: Han skal ikke ha noen ætling som får sitte på Davids trone. Hans lik skal slenges bort og bli utsatt for hete om dagen og kulde om nat-ten. Jeg vil kreve ham og hans ætt og alle hans menn til regnskap for de onde gjerninger de har gjort. Jeg lar både dem og innbyggerne i Jerusalem og mennene i Juda rammes av all den ulykken som jeg har truet dem med, men som de ikke ville høre om.» 15Jer 36,30.31. AoO3 215.6