Så ble Daniel ført frem for kongen. Belsasar prøvde å gjenvinne fatningen og sa til ham: «Du er altså Daniel, en av de bortførte judeere, som min far, kongen, brakte hit fra Juda! Jeg har hørt om deg at gudenes ånd er i deg, og at du har vist deg å ha opplysning, innsikt og usedvanlig visdom. Nå cr vismennene og åndemanerne ført inn til meg for å lese denne skriften og tyde den for meg. Men de er ikke i stand til å si meg hva den betyr. Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og løse vanskelige spørsmål. Kan du nå lese skriften og si meg hva den betyr, skal du bli kledd i purpur og få gullkjede om halsen og herske som tredjemann i riket.» AoO3 272.2
Da Daniel stod foran den skrekk-slagne forsamlingen, var han preget av en ro og verdighet som sømmer seg for. Den Høyestes tjener. Kongens løfter gjorde ikke det minste inntrykk på ham. Han var ikke kommet for å smigre, men for å tyde et domsbudskap. «Behold dine gaver selv, og gi dem til en annen! Men skriften på veggen skal j eg lese for kongen og fortelle hva den betyr.» AoO3 272.3
Daniel minnet først Belsasar om forhold som kongen var fortrolig med, men som han ikke hadde tatt lærdom av og ydmyket seg, noe som kunne ha blitt hans redning. Daniel talte om Nebukadnesars synd og fall og om Guds handlemåte med ham. Videre minnet han Belsasar om hvordan Gud hadde gitt Nebukadnesar ære og herskermakt, og hvordan han hadde måttet straffe ham på grunn av hans stolthet. Dette førte til at Nebukadnesar til sist anerkjente Israels Gud, hans makt og nåde. AoO3 272.4
Deretter kom han med en kraftig og dristig irettesettelse av Belsasar for hans store ondskap. Han minnet kon-gen om hans synd og at han kunne ha tatt lærdom av det som hadde skjedd, men hadde ikke gjort det. Belsasar hadde ikke lært noe av det bestefaren hadde gjennomgått. Heller ikke hadde han rettet seg etter advarselen om begivenheter som betydde så mye for ham selv. Han hadde hatt anledning til å lære å kjenne den sanne Gud og lyde ham, men hadde ikke gjort det. Nå måtte han ta konsekvensen av sitt opprør. AoO3 272.5
Daniel uttalte: «Og du, Belsasar,... har ikke ydmyket deg, enda du visste alt dette. Du har opphøyet deg mot himmelens herre; karene fra hans hus har de brakt deg, og du og dine stor-menn, dine hustruer og medhustruer har drukket vin av dem. Du priste dine guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein, de som verken ser eller hører eller skjønner noe. Men den Gud som har ditt liv i sin hånd, og som rår for hele din lagnad, ham har du ikke æret. Derfor ble denne hånden sendt fra ham og denne skriften skrevet.» AoO3 273.1
Daniel snudde seg nå mot veggen der det himmelsendte budskapet stod skrevet, og leste: «Mene, mene, tekel ufarsin!» Hånden som hadde skrevet ordene, var ikke lenger synlig, men disse fire ordene skinte enda med en fryktelig klarhet. Forsamlingen lyttet i åndeløs spenning mens den gamle profeten uttalte: «Slik skal ordene ty-des: Mene—’tellet’ har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel — ’veid’ er du på vekten og fun net for lett. Peres — ’delt’ er ditt rike og gitt til mederne og perserne.» AoO3 273.2
I denne siste natten med løssloppen villskap fylte Belsasar og hans stor-menn både sitt eget og det kaldciske rikes syndebeger. Gud kunne ikke lenger holde den truende ulykken til-bake. På utallige måter hadde han prøvd å lære dem å ha ærbødighet for hans lov. Om dem som hadde syndet slik at deres ondskap nå rakk like til himmelen, sa han: «Vi prøvde å lege Babel, men hun var uhelbredelig.» 2Jer 51,9. Menneskehjertets ufattelige ondskap gjorde at Gud til sist fant det nødven-dig å felle den ugjenkallelige dommen. Belsasar skulle felles og hans rike gå over til andre. AoO3 273.3
Da Daniel hadde talt, gav kongen ordre om at han skulle tildeles de æresbevisninger som var lovt. «Da befalte Belsasar at de skulle kle Daniel i purpur, henge gullkjeden om hans hals og rope ut at han skulle herske som tredjemann i riket.» AoO3 273.4
Mer enn et århundre tidligere hadde det inspirerte ord forutsagt at den festnatten da konge og rådgivere skulle kappes om å spotte Gud, plutselig ville bli forvandlet til en redselsnatt med død og ødeleggelse. Og nå inntraff store og viktige begivenheter i rask rekkefølge, nøyaktig som det var blitt forutsagt i de profetiske skrifter mange år før hovedpersonene i dramaet var født. AoO3 273.5