«Ve den som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» Es. 5, 20. Kdh 26.1
Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom det ikke var lys, ville det heller ikke være noen skygge. Mens skyggen kommer på grunn av solen, blir den ikke frembrakt av den. Det er et eller annet fremmedlegeme som kommer i mellom og frembringer skyggen. Således kommer heller ikke mørket fra Gud, men det er et resultat av et eller annet som kommer mellom sjelen og Gud. . . . Tilsidesettelse av det lys Gud har gitt, bringer sikre resultater. Det frembringer et mørke, som blir mørkere på grunn av lyset som ble sendt. . .. Dersom et menneske trekker seg tilbake fra lyset og kjensgjerningene, og gir etter for Satans forførende kunst, drar det et vantroens dekke over seg, slik at det ikke klarer å skille lyset fra mørket. Dersom det fikk mer lys og flere beviser, ville det bare misforstå dem. Jo sterkere bevisene er, dess større vil likegyldigheten bli. Dette vil lede den forførte sjel til å kalle mørke for lys og sannheten for villfarelse. 38MS 56. 1898 Kdh 26.2
Satan arbeider stadig for å lede menneskene til å fornekte lyset. Det er bare ett skritt fra den rette veien til den vei som viker av, hvor Satan leder, og hvor lyset er totalt mørke og mørket lys. ... Det er farlig å åpne hjertet for vantro, for det driver Guds Ånd bort fra hjertet, og Satan kommer inn med sine innskytelser. .. . Vi må .. . unngå å gi den første tvil og vantro innpass. 39Letter 104, 1894 Kdh 26.3
«Det et menneske sår, skal det og høste.» Gal. 6, 7. Gud ødelegger ikke noe menneske. Enhver som blir ødelagt, har ødelagt seg selv. Når en mann motstår samvittighetens for-maninger, sår han vantroens sæd, og dette vil bringe en sikker høst.. . . Kdh 26.4
«Fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes. For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem; men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke.» Ord. 1, 30—33. 40MS 56, 1898 Kdh 26.5