“Herrens Salvede”

Åndelige ting må bedømmes på åndelig vis. I templet ble Guds Sønn vigslet til den gjerning han var kommet for å gjøre. Presten så på ham slik han ville ha sett på et hvilket som helst barn. Men selv om han hverken så eller følte noe uvanlig, ble Guds handling ved å gi sin Sønn til verden likevel anerkjent. Denne handlingen foregikk ikke uten at Kristus ble gjenstand for anerkjennelse. “I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede.”SH 29.4

Idet Simeon kommer inn i templet, ser han en familie som fremstiller sin førstefødte sønn for presten. Deres utseende vitner om fattigdom. Men Simeon forstår Åndens varsler, og han får et sterkt inntrykk av at det lille barnet som blir fremstilt for Herren, er Israels trøst, ham som han hadde lengtet etter å se.SH 29.5

For den forbausede presten virker det som om Simeon er i henrykkelse. Maria har fått barnet tilbake fra presten, og nå tar Simeon det i armene sine og fremstiller det for Gud, mens han blir fylt med en glede han aldri før har kjent. Idet han løfter den nyfødte frelser mot himmelen, utbryter han: “Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.”SH 29.6

Profetiens ånd var over denne Guds mann, og mens Josef og Maria stod ved siden av og undret seg over det han sa, velsignet han dem og sa til Maria: “Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.”SH 30.1

Også Anna, som var profet, kom inn og bekreftet Simeons vitnesbyrd om Kristus. Mens Simeon talte, ble ansiktet hennes opplyst av Guds herlighet, og hun uttrykte sin takk fra dypet av sitt hjerte fordi hun hadde fått lov til å se Kristus, Herren.SH 30.2

Disse ydmyke tilbedere hadde ikke gransket profetiene forgjeves.SH 30.3

Men de som var rådsherrer og prester i Israel, gikk ikke på Herrens vei, selv om også de hadde adgang til de dyrebare profetiske utsagn, for deres øyne var ikke åpne så de kunne se livets lys.SH 30.4

Slik er det fremdeles. Begivenheter som hele himmelens oppmerksomhet er rettet mot, blir upåaktet, og religiøse ledere og tilbedere i Guds hus legger ikke merke til at de inntreffer. Mennesker anerkjenner den historiske Jesus, men de vender seg bort fra den levende Kristus. Han som i sitt ord kaller til selvoppofrelse, som i de fattige og lidende trygler om hjelp, og som levde i fattigdom, slit og vanære, blir ikke mottatt med større velvilje i dag enn han ble for snart to tusen år siden.SH 30.5