Stormen på Gennesaret-sjøen

Jesus ble til sist fri fra den påtrengende folkemengden, og overveldet av tretthet og sult la han seg ned bak i båten for å sove. Kvelden var stille og behagelig, og sjøen lå rolig. Men plutselig skyet det over. Vinden ulte mellom høydedragene langs bredden, og et voldsomt uvær brøt over sjøen.SH 247.1

Solen var gått ned, og nattemørket senket seg over den opprørte sjøen. Bølgene, som ble pisket til skum av den hylende stormen, slo voldsomt over båten til disiplene og truet med å fylle den. Disse hardbarkede fiskerne hadde vært på sjøen i hele sitt liv, og ført båten trygt gjennom mangt et uvær. Men nå var deres krefter og dyktighet til ingen nytte. De var hjelpeløse i stormen, og håpet sviktet da de så at båten holdt på å fylles.SH 247.2

De var så opptatt med å redde livet at de glemte at Jesus var om bord. Men da de innså at deres anstrengelser var nytteløse og at bare døden ventet, kom de til å tenke på hvem som hadde bedt dem sette over sjøen. Jesus var deres eneste håp. Hjelpeløse og fortvilte ropte de: “Mester, mester, vi går under!” Men det tykke mørket skjulte ham for dem. Stemmene deres druknet i stormens brøl, og det kom ikke noe svar. De ble grepet av frykt og tvil. Hadde Jesus sviktet dem? Var han som hadde overvunnet sykdom og onde ånder og til og med døden, nå ute av stand til å hjelpe dem? Brydde han seg ikke om dem i deres nød?SH 247.3

De roper igjen, men det høyres ikke noe annet svar enn stormkastenes ilske hyl. Båten er alt med å synke. Bare et øyeblikk til, så ville de være oppslukt av de grådige vannmassene.SH 247.4