Disiplene drar ut på sjøen

Disiplene la ikke straks ut fra land, slik som Jesus hadde pålagt dem. De drøyde en stund i håp om at han ville komme ned til dem. Men da de så at mørket hurtig falt på, gikk de om bord i båten for å dra over til Kapernaum. Da de la ut, var de svært mistrøstige og mer utålmodige overfor ham enn de noen gang hadde vært siden de først anerkjente ham som sin Herre. De murret fordi de ikke hadde fått lov til å utrope ham til konge, og de gav seg selv skylden for at de hadde vært så villige til å etterkomme hans pålegg. De tenkte at hvis de hadde vært noe mer påståelige, kunne de kanskje ha oppnådd det de håpet på.SH 280.2

Vantro holdt på å få makt over dem. Trangen til å oppnå ære hadde gjort dem blinde. De visste at fariseerne hatet Jesus, og de var ivrige etter å se at han ble opphøyet slik som de mente han burde bli. Å følge en lærer som kunne gjøre mektige undergjerninger, og likevel bli hånet og betraktet som bedragere, var en prøvelse de vanskelig kunne holde ut. Skulle de alltid bli ansett som tilhengere av en falsk profet? Ville Kristus aldri hevde sin autoritet som konge? Hvorfor kunne ikke han som hadde en slik makt, åpenbare seg som den han virkelig var, og gjøre tilværelsen mindre smertefull for dem? Hvorfor hadde han ikke reddet døperen Johannes fra en voldsom død? Slik resonnerte disiplene inntil de var kommet ut i et dypt åndelig mørke. Spørsmålet meldte seg om Jesus tross alt kunne være en bedrager slik som fariseerne påstod.SH 280.3

Den dagen hadde disiplene vært vitne til Kristi underfulle gjerninger. Det hadde vært som om himmelen var kommet ned til jorden. Minnet om denne vidunderlige dagen burde ha fylt dem med tro og håp. Hvis alt dette hadde kommet til uttrykk i deres samtale, ville de ikke blitt utsatt for fristelse. Men tankene dreide seg nå om den skuffelsen de hadde hatt. De tenkte ikke på det Jesus hadde sagt: “Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.” For disiplene hadde dette vært timer med rik velsignelse, men nå var alt sammen glemt. De befant seg midt ute i urolig sjø. Sinnet deres var i opprør og tankene var ufornuftige. I denne situasjonen gav Herren dem noe helt annet å tenke på. Det gjør Gud ofte når menneskene lager byrder og vanskeligheter for seg selv. Disiplene skulle få nok å stri med. Faren var allerede underveis og nærmet seg hurtig.SH 280.4