Jesus benytter billedspråk

I løpet av disse siste måneder av Kristi virksomhet fremholdt han mange av sine lignelser. Prestene og rabbinerne forfulgte ham med stadig økende bitterhet, og sine advarsler til dem kledde han i symboler. De kunne ikke misforstå meningen. Likevel fant de ikke noe i hans uttalelser som kunne gi rett til å anklage ham. Den selvtilfredse bønnen i lignelsen om fariseeren og tolleren: “Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker,” stod i skarp kontrast til den angerfulle tollerens bønn: “Gud, vær meg synder nådig!” Slik irettesatte Jesus jødenes hykleri. I lignelsene om det ufruktbare fikentreet og den store nattverden forutsa han den ulykke som snart skulle ramme den ubotferdige nasjonen. De som hånlig hadde avslått innbydelsen til evangeliets gjestebud, hørte hans advarende ord: “Det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.”9SH 371.2

Den undervisning disiplene fikk, var ytterst verdifull. Lignelsene om den påtrengende enken og om vennen som bad om brød midt på natten, gav ny kraft til hans undervisning: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.” Ofte ble deres vaklende tro styrket ved minnet om hva Kristus hadde sagt: “Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.” 10SH 371.3

Kristus gjentok den vakre lignelsen om sauen som hadde gått seg bort. Og han utvidet innholdet i den ved å fortelle om den tapte sølvmynten og den bortkomne sønnen. Den gangen kunne ikke disiplene fullt ut fatte den fulle betydning av dette. Men etter at Den Hellige Ånd var utgytt, da de så hvordan hedningene ble samlet inn og at jødene ble misunnelige og harme, forstod de bedre lignelsen om den bortkomne sønnen, og de kunne fatte den glede som Kristus gav uttrykk for: “Nå skal vi holde fest og være glade.” “For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” 11SH 371.4

Da de drog ut i Mesterens navn og møtte skam, fattigdom og forfølgelse, styrket de seg ofte ved å gjenta det pålegg han gav på denne siste reisen: “Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” Luk 9,51-56; 10,1-24SH 371.5