Den barmhjertige samaritan

Jesus sa: “En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi.” Det var ingen oppdiktet fortelling, men en virkelig hendelse som var kjent nøyaktig slik den ble fortalt. Presten og levitten som hadde gått forbi på den andre siden av veien, var i folkemengden som lyttet til Kristi undervisning.SH 373.6

På veien fra Jerusalem til Jeriko måtte folk ferdes gjennom en del av Judeas ødemark. Veien førte gjennom en vill, berglendt kløft hvor landeveisrøvere holdt til, og der det ofte fant sted brutale overfall. Det var her denne mannen var blitt overfalt og fratatt alle verdisaker. Slått og i halvdød tilstand ble han etterlatt ved veikanten. Mens han lå der, kom presten samme vei, men han bare kikket bort på den forslåtte mannen.SH 373.7

Så dukket levitten opp. Nysgjerrig etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på den skamslåtte mannen. Han var fullstendig klar over hva han burde gjøre, men det var ingen behagelig plikt. Han ønsket at han ikke var kommet den veien, så hadde han ikke behøvd å se ham som var så ille tilredt. Han overtalte seg selv til å mene at dette tilfelle ikke vedkom ham.SH 374.1

Begge disse hadde hellige embeter og gav seg ut for å utlegge Den hellige skrift. De tilhørte den gruppen som var særskilt utvalgt til å være Guds talsmenn for folket. De skulle “vise mildhet mot dem som feiler og farer vill”, for å få folk til å forstå Guds store kjærlighet til menneskeheten. Den gjerning de var kalt til, var den samme som Jesus hadde omtalt som sin egen, da han sa: “Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.” 1SH 374.2

Himmelens engler er vitne til nøden blant Guds familie på jorden, og de er beredt til å samarbeide med mennesker for å avhjelpe undertrykkelse og lidelse. I sitt forsyn hadde Gud ført presten og levitten inn på den veien hvor den skamslåtte og lidende mannen lå, så de kunne se behovet han hadde for barmhjertighet og hjelp. Hele himmelen fulgte med for å se om de ville ha medlidenhet overfor menneskelig ulykke.SH 374.3

Det var Kristus som hadde undervist hebreerne i ørkenen. Fra skystøtten og ildstøtten hadde han gitt dem en undervisning som var vidt forskjellig fra den som folket nå fikk fra sine prester og lærere. Lovens barmhjertige forordninger strakte seg endog til dyr som ikke med ord kan gi uttrykk for sin trang og sin lidelse.SH 374.4

Ved Moses hadde Israels folk fått påbud som gikk ut på dette: “Når du finner en okse eller et esel som tilhører din fiende, og som har gått seg vill, skal du føre dem tilbake til ham. Når du ser at din uvenns esel segner under kløven, må du ikke tenke på å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse kløven.” Men når det gjaldt mannen som var skamslått av røvere, fremstilte Jesus en bror som var i nød. Hvor mye mer burde de ikke blitt rørt av medlidenhet med ham enn med et lastedyr! Gjennom Moses hadde de fått budskapet om at deres Gud, “den store, mektige og fryktinngytende Gud, ... hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne .... Derfor skal også dere elske innflytterne.” “Du skal elske ham som deg selv.”2SH 374.5

Job hadde sagt: “Aldri måtte en fremmed ligge utenfor huset mitt om natten; jeg åpnet dørene for vandringsmenn.” Da de to englene i menneskeskikkelse kom til Sodoma, bøyde Lot seg med ansiktet mot jorden og sa: “Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene!”3 Alt dette hadde presten og levitten kjennskap til, men de hadde ikke omsatt det i handling. Opplært som de var i nasjonal og religiøs fanatisme, var de blitt egoistiske, trangsynte og selvgode. Når de så på den forslåtte mannen, kunne de ikke si om han tilhørte deres eget folk eller ikke. De tenkte at han kunne være en samaritan, og gikk sin vei.SH 374.6

Slik som Jesus hadde beskrevet deres handlemåte, så den lovkyndige ikke noe som var i strid med det han var blitt opplært i når det gjaldt de krav loven stilte. Men nå kom det nye ting inn i bildet.SH 375.1

En samaritan som var på reise, kom dit hvor den overfalte mannen lå, og da han så ham, fikk han medlidenhet med ham. Han spurte ikke om den fremmede var jøde eller hedning. Hvis han var jøde, visste samaritanen godt at om det hadde vært omvendt, ville mannen ha spyttet ham i ansiktet og gått forbi med forakt. Men han nølte ikke av den grunn.SH 375.2

Han tok heller ikke hensyn til at han selv kunne utsette seg for fare og vold hvis han oppholdt seg for lenge på stedet. Det var nok for ham at han stod overfor et lidende medmenneske som behøvde hjelp.SH 375.3

Han tok av seg sin egen kappe og dekket ham med den. Oljen og vinen som han hadde skaffet seg til eget bruk under reisen, benyttet han som legemidler og til forfriskning for mannen som var blitt mishandlet. Han løftet ham opp på sitt eget dyr og gikk sakte og forsiktig skrittvis fremover, så ikke brå bevegelser skulle påføre den forkomne mannen ytterligere smerte. Han tok ham med til et herberge, sørget for ham natten igjennom og våket over ham med omhu.SH 375.4

Om morgenen da den syke mannen var blitt bedre, anså samaritanen det for forsvarlig å dra videre. Men før han gjorde det, overlot han ham til vertens omsorg. Han betalte det han skyldte, og deponerte et beløp for videre pleie. Og så traff han tiltak for å dekke andre mulige behov som kunne melde seg, og sa til verten: “Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.”SH 375.5

Etter at Jesus hadde fortalt dette, festet han blikket på den lovkyndige på en måte som viste at han kunne lese hans innerste tanker, og sa: “Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?”SH 375.6

Selv nå ville den lovkyndige ikke ta navnet samaritan på sine lepper, men svarte: “Den som viste barmhjertighet mot ham.” Jesus sa: “Gå du bort og gjør likeså.”SH 375.7