Lasarus blir syk, og dør

Det fredfulle hjemmet der Jesus hadde funnet hvile, ble rammet av sorg. Lasarus ble plutselig syk, og søstrene hans sendte bud til Jesus og meldte: “Herre, han du er så glad i, er syk.” De så hvor syk broren var, men de visste at Jesus hadde vist at han var i stand til å helbrede alle slags sykdommer. De trodde at han helt sikkert ville ha medfølelse med dem i deres nød. Derfor kom de ikke med noen inntrengende bønn om at han øyeblikkelig måtte komme. De sendte bare denne tillitsfulle melding: “Han som du er så glad i, er syk.” De trodde at han ville reagere med det samme og komme til dem så snart han kunne nå frem til Betania.SH 393.4

Med engstelse ventet de på å høre fra Jesus. Så lenge det enda fantes livsgnist hos deres bror, bad de og ventet på at Jesus skulle komme. Budbæreren kom tilbake uten ham, men han hadde en beskjed med til dem: “Denne sykdommen betyr ikke døden.” De klynget seg til håpet om at Lasarus ville leve. ømt og kjærlig prøvde de å gi håp og oppmuntring til ham som led og var nesten livløs. Da Lasarus døde, ble de bittert skuffet. Likevel fikk de erfare at Kristi nåde holdt dem oppe. Dette holdt dem fra å gi uttrykk for noen bebreidelse overfor ham.SH 393.5

Da Jesus fikk melding om dette, syntes disiplene at han reagerte på en kjølig måte. Han viste ikke en slik sorg som de hadde ventet av ham. Han så på dem og sa: “Denne sykdommen betyr ikke døden. Den er til Guds ære; den skal vise Guds Sønns herlighet.” Enda i to dager ble han der på stedet. Disiplene skjønte ikke dette. De tenkte på den trøst han kunne ha gitt den hardt prøvede familien. De var klar over hvor mye denne familien i Betania betydde for Jesus, og det overrasket dem at han ikke reagerte på det sørgelige budskapet: “Han som du er så glad i, er syk.”SH 394.1

I de to dagene som gikk, så det ut som om Jesus ikke tenkte mer på meldingen han hadde fått, for han snakket ikke om Lasarus. Disiplene tenkte på døperen Johannes, Jesu forløper. De hadde undret seg over at Jesus, som hadde makt til å utføre store mirakler, hadde tillatt at Johannes skulle vansmekte i et fengsel og lide en voldsom død. Hvorfor reddet han ikke Johannes når han hadde en slik makt? Dette var noe fariseerne ofte spurte om, og som de fremholdt som et ugjendrivelig bevis mot Jesu krav om å være Guds Sønn. Jesus hadde varslet disiplene om prøver, savn og forfølgelse. Ville han svikte dem når prøven kom? Noen begynte å lure på om de hadde tatt feil av hans misjon. Alle var dypt urolige.SH 394.2

Etter å ha ventet i to dager sa Jesus til disiplene: “La oss dra tilbake til Judea.” De undret seg over hvorfor Jesus hadde ventet i to dager hvis han ville dra til Judea. Men engstelsen for ham og for seg selv var det som nå først og fremst opptok dem. De kunne ikke se noe annet enn fare i det han nå stod i begrep med å gjøre. “Rabbi,” sa de, “nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du dit igjen?” Jesus svarte: “Har ikke dagen tolv timer?” Han ville de skulle vite at han var under sin Fars ledelse. Så lenge jeg gjør hans vilje, er jeg trygg for mitt liv. De tolv timene i min dag er ennå ikke slutt. Jeg har kommet til den siste rest av min dag, men så lenge den ennå varer, er jeg trygg.SH 394.3

Han fortsatte med å si: “Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden.” Den som gjør Guds vilje og går på den stien som Gud har merket opp, kan ikke snuble og falle. Lyset fra Guds veiledende Ånd gir ham en klar forståelse av det som er hans plikt, og leder ham på den rette veien inntil hans gjerning er slutt. “Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi han ikke har lys i seg.” Den som går på en vei han selv har valgt, der Gud ikke har kalt ham til å gå, vil snuble. For ham er dagen blitt til natt. Hvor han enn er, er han ikke trygg.SH 394.4

Da han hadde sagt dette, sa han til dem: “Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.” “Vår venn Lasarus er sovnet inn.” Hvor rørende er ikke disse ordene, hvor fulle av medfølelse! Ved tanken på den fare Mesteren utsatte seg for ved å dra til Jerusalem, hadde disiplene nesten glemt den sørgende familien i Betania. Men Jesus hadde ikke glemt dem. Disiplene følte seg irettesatt. De var skuffet fordi Jesus ikke straks reagerte på meldingen. De var fristet til å tenke at han ikke hadde den ømme kjærlighet til Lasarus og søstrene hans som de hadde tenkt seg. Ellers ville han ha skyndt seg tilbake sammen med budbæreren. Men ordene: “Vår venn Lasarus er sovnet inn”, vekket de riktige følelser i deres sinn. De ble overbevist om at Jesus ikke hadde glemt sine sørgende venner.SH 395.1

Da sa disiplene: “Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.” Jesus mente at han var død, men de trodde han snakket om vanlig søvn. Jesus fremstiller døden som en søvn for sine troende barn. Deres liv er skjult med Kristus i Gud. De som dør, vil sove i ham inntil den siste basunen lyder.SH 395.2