Ved dette rådsmøtet var Jesu fiender blitt overbevist. Den Hellige Ånd hadde talt til deres sinn. Men Satan satte alt inn på å få makt over dem. Han minnet dem om alt det besvær de hadde vært utsatt for på grunn av Jesus, og hvor lite han hadde verdsatt deres rettferdighet.SH 406.3

Jesus forkynte en rettferdighet som var langt større, og som alle som ønsket å være Guds barn, måtte ha del i. Uten å ta hensyn til deres formvesen og seremonier hadde han oppmuntret syndere til å gå direkte til Gud som en barmhjertig Far og fortelle om sin trang. Etter deres oppfatning hadde han på den måten tilsidesatt presteskapet. Han hadde nektet å anerkjenne rabbinerskolenes teologi. Han hadde avslørt prestenes onde handlinger og påført deres innflytelse uopprettelig skade. Han hadde svekket virkningen av deres regler og tradisjoner ved å si at selv om de strengt håndhevet ritualloven, gjorde de Guds lov til intet. Alt dette fikk Satan dem til å tenke på.SH 406.4

Satan lot dem forstå at for å opprettholde sin autoritet måtte de overgi Jesus til døden. Dette rådet fulgte de. At de risikerte å miste sin makt, mente de var tilstrekkelig grunn til å ta en avgjørelse. Med unntak av noen få som ikke våget å si sin mening, aksepterte Rådet det Kaifas hadde sagt, som Guds egen tale. Rådsforsamlingen følte seg lettet. Det var slutt på uenigheten.SH 406.5

Rådet besluttet at Jesus skulle overgis til å dø ved første og beste anledning. Ved å forkaste beviset på hans guddom, hadde prestene og rådsherrene stengt seg inne i et ugjennomtrengelig mørke. De var kommet helt i Satans makt så han hurtig kunne drive dem ut over stupet til evig undergang. Bedraget virket slik på dem at de var godt tilfreds med seg selv. De så på seg selv som patrioter som forsøkte å redde nasjonen.SH 406.6

Det høye råd var imidlertid redd for å ta overilte forholdsregler overfor Jesus, slik at det skulle egge opp folket. Dermed kunne den maktanvendelse de hadde planlagt overfor ham, ramme dem selv. Derfor ventet Rådet med å iverksette den dommen det hadde avsagt.SH 406.7

Jesus visste alt om prestenes komplott. Han var klar over at de lengtet etter å få ham fjernet, og at de snart ville få det som de ønsket. Men det var ikke hans sak å fremskynde krisen. Derfor tok han disiplene med seg og drog derfra. Ved sitt eget eksempel innskjerpet han igjen det han hadde undervist disiplene om: “Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!”1 Det var et vidstrakt felt der de kunne arbeide for menneskers frelse, og hvis ikke troskapen mot Herren krevde det, skulle hans tjenere ikke sette sitt liv i fare.SH 407.1

Jesus hadde nå tilbrakt tre år i offentlig virksomhet. Verden hadde sett hans eksempel på selvfornektelse og uegennyttig godgjørenhet. Alle kjente til hans rene liv i lidelse og gudsfrykt. Likevel var dette korte tidsrom på tre år all den tid verden kunne tåle å ha Kristus hos seg.SH 407.2

Hans liv hadde vært preget av hån og forfølgelse. Han ble drevet bort fra Betlehem av en avindsyk konge. Av sitt eget folk i Nasaret ble han forkastet, og uten grunn dømt til døden i Jerusalem. Sammen med sine få trofaste etterfølgere fant han et midlertidig oppholdssted i en fremmed by. Han som alltid ble rørt over menneskers ulykke, som helbredet de syke, gav blinde syn, døve hørsel og de stumme evnen til å snakke, som mettet de sultne og trøstet dem som sørget, ble drevet bort fra det folket han hadde arbeidet for å frelse. Han gikk på skumhvite bølger, og med et ord fikk han den opprørte sjøen til å være stille. Han drev ut demoner som erkjente at han var Guds Sønn før de forlot sitt bytte. Han vekket døde opp, og han trollbandt tusener ved den visdom han la for dagen. Men han var ute av stand til å nå hjertene hos dem som var forblindet av fordom og hat, de som hårdnakket forkastet lyset. Joh 11, 47-54SH 407.3

Kaifas avgjør saken

Gudsrikets grunnlov