Skatt til keiseren

Fariseerne hadde alltid vært forbitret over skatten som romerne inndrev. Å betale skatt anså de for å være i strid med Guds lov. Nå så de en anledning til å legge en felle for Jesus. Spionene kom til ham tilsynelatende i oppriktighet som om de ville vite hva som var deres plikt. De sa: “Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?”SH 453.2

Når de sa at “vi vet at du taler og lærer rett”, ville det vært en viktig innrømmelse hvis det hadde vært oppriktig ment. Men det ble sagt for å bedra. Likevel var uttalelsen sann. Fariseerne visste at Jesus talte og lærte rett, og etter sitt eget vitnesbyrd ville de bli dømt.SH 453.3

De som spurte Jesus om dette, tenkte at de hadde kamuflert sin hensikt tilstrekkelig. Men han leste dem som en åpen bok, og han gjennomskuet deres hykleri. “Hvorfor setter dere meg på prøve?” sa han. Dermed gav han dem et tegn de ikke hadde bedt om, ved å vise at han leste deres skjulte hensikter. Enda mer forvirret ble de da han føyde til: “Vis meg en denar!” Det gjorde de. Så spurte han: “Hvem har sitt bilde og sitt navn her?” “Keiseren”, svarte de. Jesus pekte på innskriften på denaren og sa: “Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.”SH 453.4

Spionene hadde ventet at Jesus ville besvare spørsmålet direkte, enten i den ene eller den andre retning. Hadde han sagt at det var ulovlig å gi keiseren skatt, ville han blitt anmeldt til de romerske myndigheter og arrestert for å ha tilskyndet til opprør. Og hadde han sagt at det var lovlig å betale skatt, ville de ha anklaget ham overfor folket for motstand mot Guds lov. Nå følte de seg overvunnet, og deres hensikt var forpurret. Deres planer gikk over styr. Den fyndige måten spørsmålet var blitt avgjort på, gjorde dem målløse.SH 454.1

Kristi svar var ingen omgåelse, men et ærlig svar på spørsmålet. I hånden holdt han den romerske mynten som keiserens navn og bilde var preget på. Han uttalte at siden de levde under romermaktens beskyttelse, skulle de yte denne makten den støtte den gjorde krav på, så lenge det ikke var i strid med en overordnet plikt. Mens de på fredelig vis underkastet seg landets lover, skulle de til enhver tid først og fremst vise troskap mot Gud.SH 454.2

Da Jesus sa: Gi Gud hva Guds er, var det en skarp irettesettelse til de listige jødene. Hadde de trofast oppfylt sine forpliktelser overfor Gud, ville de ikke ha vært en splittet nasjon og underlagt en fremmed makt. Ikke noen romersk fane ville ha vaiet over Jerusalem, ingen romersk vaktpost ville ha stått ved byens porter, og ingen romersk landsfyrste ville ha hersket innenfor dens murer. Den gangen betalte jødefolket straffen for sitt frafall fra Gud.SH 454.3

Da fariseerne hørte hva Jesus hadde svart, ble de forundret og gikk sin vei. Han hadde irettesatt deres hykleri og maktmisbruk. Da han gjorde det, fremholdt han et viktig prinsipp som klart setter grensene for menneskenes plikt overfor de borgerlige myndigheter og samtidig viser deres plikt mot Gud. For mange var et plagsomt spørsmål nå blitt avgjort. Siden fulgte de alltid det riktige prinsippet. Selv om mange gikk utilfredse bort, innså de at det prinsippet som lå bak spørsmålet, var blitt klart fremholdt, og de undret seg over Kristi klare dømmekraft.SH 454.4