De dødes oppstandelse

Ikke før var fariseerne brakt til taushet, så kom saddukeerne frem med sine listige spørsmål. De to partiene var i bitter strid med hverandre. Fariseerne holdt strengt på tradisjonen. De var nøye med de ytre seremonier, og var flittige når det gjaldt vaskeskikker, faste og lange bønner, og gav almisser så alle skulle legge merke til det. Men Jesus sa at de tilsidesatte Guds lov ved å lære lærdommer som var menneskebud. I det store og hele var de hyklerske og fanatiske. Likevel fantes det mennesker blant dem som eide ekte fromhet, og som tok imot Kristi undervisning og ble hans disipler. Saddukeerne forkastet fariseernes tradisjoner. De bekjente seg til å tro størsteparten av Den hellige skrift og betraktet den som rettesnor for sine handlinger. Men i virkeligheten var de skeptikere og materialister.SH 454.5

Saddukeerne avviste englenes eksistens, de dødes oppstandelse og læren om et fremtidig liv med lønn eller straff. På alle disse punktene var de forskjellige fra fariseerne. Oppstandelsen var i særlig grad et stridspunkt mellom de to parter. Fariseerne hadde hatt en fast tro på oppstandelsen, men under disse diskusjonene var deres oppfatning om den fremtidige tilstand blitt forvirret. Døden ble en uforklarlig gåte for dem. Deres manglende evne til å imøtegå saddukeerne gav anledning til stadig irritasjon. Diskusjonen mellom de to parter førte vanligvis til harmfullt ordskifte som gjorde skillet mellom dem større enn tidligere.SH 455.1

Saddukeerne var langt færre enn sine motstandere, og de hadde ikke så sterkt grep på vanlig folk. Men mange av dem var rike, og de hadde den innflytelse som rikdom gir. Blant dem fantes de fleste av prestene, og øverstepresten var gjerne en av dem. Men dette var under den uttrykkelige forutsetning at deres skeptiske oppfatninger ikke skulle gjøres til en hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres villfarelser vekt.SH 455.2

Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler. Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav.SH 455.3

Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De levde for seg selv.SH 455.4

Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse til saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan utvirke.SH 456.1

Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville de latterliggjøre det han lærte.SH 456.2

Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod i oppstandelsen, og i den evige verden gjenoppta det livet som ble avbrutt på jorden. I så fall måtte jordiske forbindelser knyttes igjen. Mann og hustru ville bli gjenforent og ekteskaper inngått. Alle ting ville fortsette slik som før døden. Skrøpeligheter og lidenskaper i dette livet ville da bli eviggjort i livet som kommer.SH 456.3

Som svar på spørsmålet løftet Jesus sløret fra det fremtidige livet. “Etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.” Han påviste at saddukeerne tok feil. Deres forutsetninger var falske. “Dere farer vill,” sa han, “fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.” Han anklaget dem ikke for hykleri, som han hadde gjort med fariseerne, men for villfarelse.SH 456.4

Saddukeerne hadde rost seg av at de fremfor alle andre holdt seg strengt etter Den hellige skrift. Men Jesus viste at de ikke kjente til dens sanne mening, at denne kunnskapen må komme inn i hjertet ved Den Hellige Ånds opplysning. Han sa at grunnen til forvirringen i deres tro og mørket i deres sinn var deres manglende kjennskap til Guds ord og til hans kraft. De prøvde å bringe Guds hemmeligheter innenfor rammen av deres begrensede tenkeevne. Jesus ville åpne deres sinn for de hellige sannheter som kunne utvide og styrke deres forstand.SH 456.5

Tusener er vantro fordi deres begrensede forstand ikke kan fatte Guds hemmeligheter. De kan ikke forklare den underfulle utstråling av guddommelig makt i hans forsyn. Derfor forkaster de bevisene på en slik makt, og tilskriver dem naturlige årsaker som de enda mindre kan fatte. Den eneste nøkkel til de hemmeligheter som omgir oss, er at vi erkjenner Guds nærvær og makt i dem. Menneskene trenger å anerkjenne Gud som universets skaper, og den som leder og utretter alt. De behøver et videre syn på hans natur og måten han virker på.SH 456.6

Kristus sa til sine tilhørere at hvis det ikke var noen oppstandelse av de døde, ville Den hellige skrift, som de bekjente seg til å tro på, ikke være til noen nytte. Videre sa han: “Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.”SH 456.7

Gud regner de ting som ikke er, som om de var. Han ser enden fra begynnelsen og betrakter resultatet av sin gjerning som om den alt var fullført. De som er døde, fra Adam og ned til den siste frelste som dør, vil høre Guds Sønns røst og vil komme frem fra graven til et liv hvor ingen død skal være mer. Gud skal være deres Gud, og de skal være hans folk. Det vil være et inderlig og ømt forhold mellom Gud og de hellige som er oppstått. Denne tilstand, som er forutsatt i hans evige hensikt, ser han på som om den alt var en virkelighet. For ham lever de døde.SH 457.1

Kristi ord brakte saddukeerne til taushet. De kunne ikke svare ham. Det var ikke blitt sagt et ord som de kunne bruke for å få ham domfelt. Hans motstandere hadde ikke oppnådd noe annet enn folkets forakt.SH 457.2