Jesus vasker disiplenes føtter

Hvordan skulle Jesus få disse stakkars menneskene dit hvor Satan ikke skulle vinne en avgjort seier over dem? Hvordan kunne han vise dem at bare å bekjenne seg til å være i disippelflokken ikke gjorde dem til disipler eller sikret dem en plass i hans rike? Hvordan skulle han kunne vise dem at virkelig storhet består i kjærlighetens tjeneste og i sann ydmykhet? Hvordan kunne han tenne kjærlighetens glød i deres hjerter og sette dem i stand til å fatte det som han lengtet etter å fortelle dem?SH 489.2

Det var ikke noe som tydet på at disiplene ville tjene hverandre. Jesus ventet en stund for å se hva de ville gjøre. Så reiste han seg fra bordet. Han tok av seg kappen, for den ville ha hindret ham i å bevege seg fritt. Så tok han et linklede og bandt det om seg. Med forbauselse og interesse så disiplene på dette og ventet i taushet på hva som videre ville skje. “Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet.” Denne handlingen åpnet øynene deres. Bitter skam og ydmykelse fylte dem. De forstod den usagte irettesettelsen, og de så seg selv i et helt nytt lys.SH 489.3

Slik gav Kristus uttrykk for sin kjærlighet til disiplene. Deres egenkjærlige innstilling fylte ham med sorg. Men han innlot seg ikke i noen diskusjon med dem om deres vanskeligheter. I stedet gav han dem et eksempel som de aldri ville glemme. Hans kjærlighet til dem lot seg ikke forstyrre eller slokke. Han visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han kom fra Gud og vendte tilbake til Gud. Han var fullstendig klar over sin guddommelighet. Men han hadde lagt til side sin kongekrone og sin kongelige drakt og tatt på seg en tjeners rolle. En av de siste handlinger i hans liv på jorden var å gjøre tjenerens gjerning.SH 489.4

Før påsken hadde Judas for andre gang hatt en sammenkomst med prestene og de skriftlærde og hadde inngått en avtale om å overgi Jesus til dem. Likevel var han etterpå igjen sammen med disiplene som om han var helt uskyldig og var interessert i å være med og gjøre i stand til festmåltidet. Disiplene visste ikke noe om de hensikter Judas hadde. Bare Jesus kunne lese hans hemmelighet. Likevel avslørte han ham ikke. Jesus lengtet etter å vinne ham. Han følte en like stor byrde for ham som han følte for Jerusalem da han gråt over den dødsdømte byen. I sitt hjerte ropte han: “Hvordan kan jeg oppgi deg?”SH 489.5

Judas merket denne kjærlighetens tvingende makt. Da han kjente Jesu hender som vasket føttene hans og tørket dem med linkledet, følte han igjen og igjen hvordan hjertet skalv under trangen til der på stedet å bekjenne sin synd. Men han ville ikke ydmyke seg. Han forherdet seg og ville ikke angre. De gamle impulser, som for et kort øyeblikk var trengt tilbake, fikk igjen makt over ham.SH 490.1

Judas følte seg støtt over at Jesus vasket disiplenes føtter. Hvis Jesus kunne ydmyke seg på en slik måte, kunne han ikke være Israels konge. Alt håp om verdslig ære i et jordisk rike var tilintetgjort. Judas slo seg til ro med tanken på at det ikke var noe å vinne ved å følge Jesus. Etter å ha sett hvordan han nedverdiget seg selv, slik han oppfattet det, ble han styrket i sitt forsett om å fornekte ham og innrømme at han var blitt lurt. Han var besatt av en ond ånd og bestemte seg til å fullføre det han hadde gått med på - å forråde sin Herre.SH 490.2

Da Judas valgte sin plass ved bordet, hadde han prøvd å skaffe seg førsteplassen, og som tjener tok Jesus seg først av ham. Johannes, som Judas hadde følt så mye bitterhet mot, måtte vente helt til slutt. Men Johannes tok ikke dette som et uttrykk for kritikk eller nedvurdering.SH 490.3

Mens disiplene nøye fulgte med det Jesus gjorde, ble de dypt grepet. Da turen kom til Peter, utbrøt han med forbauselse: “Herre, vasker du mine føtter?” Den fornedrelse Jesus viste, knuste hans hjerte. Han var skamfull ved tanken på at det ikke var en av disiplene som utførte denne tjenesten. Jesus svarte: “Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.” Peter kunne ikke holde ut å se at hans Herre, som han trodde var Guds Sønn, utførte en tjeners gjerning. Hele hans sjel protesterte mot denne ydmykelsen. Han fattet ikke at det var derfor Kristus kom til verden. Kraftig og bestemt utbrøt han: “Aldri skal du vaske mine føtter!”SH 490.4

Med høytidelig alvor sa Jesus til Peter: “Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen.” Den tjenesten Peter avslo, var et forbilde på en høyere form for renselse. Jesus var kommet for å vaske hjertet hans rent for synd. Når Peter nektet Jesus å vaske føttene hans, avviste han den indre renselsen som var innbefattet i den ytre. I virkeligheten forsmådde han sin Herre. Det er ikke ydmykende for Mesteren at vi lar ham arbeide for å rense oss. Den sanneste form for ydmykhet består i at vi i takknemlighet tar imot alt han gjør til vårt beste, og at vi oppriktig tjener Kristus.SH 490.5

Da Peter hørte ordene: “Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,” oppgav han sin stolthet og egenvilje. Han kunne ikke holde ut tanken på å bli skilt fra Jesus. Det ville ha betydd døden for ham. Da utbrøt Peter: “Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!” Jesus svarte: “Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene.”SH 490.6

Disse ordene innbefatter mer enn kroppslig renhet. Kristus taler fremdeles om den indre renselse som den ytre er et eksempel på. Den som hadde badet, var ren. Men føtter i sandaler ble fort støvet og behøvde å bli vasket igjen. Slik var Peter og hans medbrødre blitt vasket i den store kilden som var åpnet mot synd og urenhet. Jesus anerkjente dem som sine. Men fristelse hadde ført dem ut i det onde, og de behøvde stadig hans rensende nåde.SH 491.1

Da Jesus bandt linkledet om seg for å vaske støvet av føttene deres, ønsket han nettopp ved denne handling å vaske bort uenigheten, misunnelsen og stoltheten hos dem. Dette var langt viktigere enn å vaske de støvete føttene. Med den innstilling de da hadde, var ingen av dem skikket til samfunn med Kristus. Før de selv var blitt ydmyke og kjærlige, var de ikke beredt til å ta del i påskemåltidet eller i den minnetjeneste Kristus var i ferd med å innstifte. Hjertene måtte bli renset.SH 491.2

Stolthet og selviskhet skaper uenighet og bitterhet, men alt dette fjernet Jesus da han vasket føttene deres. Deres følelser ble forandret. Når Jesus så på dem, kunne han si: “Dere er rene.” Nå var de forent i kjærlighet til hverandre, og de var blitt ydmyke og lærvillige. Med unntak av Judas var hver av dem villig til å la en annen få den høyeste plassen. Nå kunne de med et ydmykt sinn ta imot Kristi ord.SH 491.3

I likhet med Peter og hans frender er også vi blitt renset i Kristi blod. Men ved kontakt med det onde blir hjertet ofte urent. Vi må komme til Kristus og få del i hans rensende nåde. Peter prøvde å hindre at de skitne føttene hans skulle komme i berøring med hendene til hans Herre og mester. Men hvor ofte bringer vi ikke vårt syndige, urene hjerte i forbindelse med Kristi hjerte! Hvilken sorg og smerte påfører vi ham ikke med vår onde natur, forfengelighet og stolthet! Likevel må vi gå til ham med all vår svakhet og urenhet. Bare han kan vaske oss rene. Vi er ikke beredt til samfunn med ham uten at vi er blitt renset ved hans fortjeneste.SH 491.4

Jesus sa til disiplene: “Dere er rene - men ikke alle.” Han hadde vasket føttene til Judas, men hjertet var ikke blitt overgitt til ham. Det var ikke renset. Judas hadde ikke overgitt seg til Kristus.SH 491.5