Disiplene sov

Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham.SH 519.4

Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt på den gjentatte advarselen: “Våk og be!” Til å begynne med hadde de vært bekymret over å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen.SH 519.5

Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: “l natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg.” De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til: “Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.”3 Disiplene stolte på seg selv. De hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov.SH 520.1

Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: “Kan dere drikke det beger jeg skal drikke?”4 ville de ikke ha våget å svare: “Det kan vi.” .SH 520.2

Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så forandret av smerte. Til Peter sa han: “Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.” Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: “Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse.” Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. “Ånden er villig,” sa han, “men menneskenaturen er svak.”SH 520.3