Gud taler til Pilatus

Pilatus var forbauset over den måten Jesus opptrådte på. Er denne mannen likeglad med det som skjer, fordi han ikke bryr seg om å redde livet? spurte han seg selv. Når han så hvordan Jesus tålte fornærmelser og spott uten å svare igjen, følte han at han ikke kunne være så ond og urettferdig som de opphissede prestene. I håp om å få Jesus til å si sannheten, og få slutt på bråket fra mengden, tok han Jesus til side og spurte ham igjen: “Er du jødenes konge?”SH 550.2

Jesus svarte ikke direkte på spørsmålet. Han visste at Den Hellige Ånd arbeidet med Pilatus, og han gav ham anledning til å erkjenne sin overbevisning. Så sa han: “Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?” Var det prestenes anklager, eller var det et ønske om at Jesus skulle opplyse ham, som gjorde at han spurte? Pilatus forstod hva Jesus mente, men stoltheten våknet i ham. Han ville ikke erkjenne den overbevisning som trengte inn på ham. “Er vel jeg jøde?” sa han. “Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?”SH 550.3

Pilatus hadde hatt sin gylne anledning. Likevel unnlot ikke Jesus å gi ham mer lys. Selv om han ikke svarte direkte på spørsmålet fra Pilatus, uttalte han seg helt klart om sin egen misjon. Han lot Pilatus forstå at han ikke var ute etter en jordisk trone.SH 550.4

“Mitt rike er ikke av denne verden,” sa han. “Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.” Pilatus sa til ham: “Så er du da konge?” Jesus svarte: “Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”SH 550.5

Jesus slo fast at hans ord i seg selv var en nøkkel som ville lukke opp, slik at hemmeligheten ble åpenbart for dem som var beredt til å ta imot den. Ordet hadde i seg en kraft som vitnet til fordel for det. Dette var hemmeligheten til utbredelsen av hans sannhetsrike. Han ønsket at Pilatus skulle forstå at bare hvis han tok imot sannheten, kunne hans fordervede natur bli gjenopprettet.SH 550.6

Pilatus ønsket å kjenne sannheten, men tankene forvirret ham. Han tok ivrig imot Jesu ord, og han lengtet etter å vite hva som var sannhet, og hvordan han kunne få del i den. “Hva er sannhet?” spurte han. Men han ventet ikke på svar. Larmen utenfor kalte ham tilbake til den aktuelle situasjon. For prestene ropte etter øyeblikkelig handling. Han gikk ut til jødene og erklærte med ettertrykk: “Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.”SH 550.7

Disse ordene fra en hedensk dommer var en bitende kritikk av den troløshet og falskhet som Israels mektigste menn viste ved å anklage Jesus.SH 550.8

Da prestene og de eldste hørte at Pilatus sa dette, var det ingen grense for deres skuffelse og raseri. De hadde lenge drevet intrigespill og ventet på denne anledningen. Da de så at det var utsikt til at Jesus kunne bli frigitt, var det som om de stod klar til å lynsje ham. De anklaget Pilatus åpenlyst og truet ham med påtale fra den romerske regjering. De beskyldte ham for å nekte å dømme Jesus som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren.SH 551.1

Nå hørtes det sinte stemmer som hevdet at folk ut over landet visste at Jesus hadde oppfordret til opprør. Prestene sa: “Han oppvigler folket med sin lære over Judea; han begynte i Galilea og er kommet hit.”SH 551.2

Hittil hadde Pilatus ingen tanke om å dømme Jesus. Han visste at jødene anklaget ham på grunn av hat og fordom, og han kjente sin plikt. Rettferdigheten krevde at Jesus øyeblikkelig skulle slippes fri. Men Pilatus fryktet for folkets uvilje. Hvis han nektet å overgi Jesus til dem, ville det bli uroligheter, og det var noe han var redd for å bli konfrontert med.SH 551.3

Da han hørte at Jesus var fra Galilea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes som hersket over den provinsen, og som på den tiden oppholdt seg i Jerusalem. Ved å gjøre dette tenkte Pilatus å legge ansvaret over på Herodes. Han tenkte også at dette var en god anledning til å få ryddet bort en gammel sak som han hadde ligget i klammeri med Herodes om. Og slik ble det. De to ble venner som følge av dommen over Jesus.SH 551.4