Disiplenes misjonsoppdrag

Da Jesus møttes med disiplene, minnet han dem om det han hadde talt til dem før han døde, at alt som var skrevet om ham i Moseloven, hos profetene og i Salmene, måtte oppfylles. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem: “Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.”SH 611.4

Disiplene begynte å forstå arten og omfanget av den misjon de skulle utføre. De underfulle sannheter Kristus hadde betrodd dem, skulle de kunngjøre for verden. Begivenhetene i hans liv, hans død og oppstandelse, profetiene som kunngjorde disse begivenhetene, helligheten av Guds lov, frelsesplanens hemmeligheter, Jesu makt til å tilgi synd - alt dette skulle de være vitner om, og gjøre det kjent for verden. De skulle forkynne fredens og frelsens evangelium ved omvendelse og ved Kristi makt. “Så åndet han på dem og sa: “Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.””SH 611.5

Den Hellige Ånd hadde enda ikke manifestert seg i sin fylde, for Kristus var enda ikke herliggjort. Denne mer fullstendige utgytelse av Ånden fant ikke sted før etter Kristi himmelfart. Disiplene kunne ikke oppfylle oppdraget om å forkynne evangeliet for verden før de hadde tatt imot Ånden. Men den ble nå gitt i en særskilt hensikt. Før disiplene kunne utføre sine plikter i forbindelse med menigheten, gav Kristus dem Den Hellige Ånd idet han åndet på dem. Han betrodde dem et høyhellig verv, og ønsket å gjøre det klart for dem at denne gjerningen ikke kunne utføres uten Guds Ånd.SH 612.1

Den Hellige Ånd gir sjelen liv. Å formidle Ånden er å formidle Kristi liv. Det gjør at mottageren blir gjennomtrengt av Kristi egenskaper. Bare de som på den måten er blitt undervist av Gud, de som opplever Åndens virksomhet i sitt indre, og som i sitt eget liv åpenbarer Kristi liv, kan være representanter som gjør tjeneste til gagn for menigheten.SH 612.2

“Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.” Kristus gir ikke her frihet for noe menneske til å dømme andre. I bergprekenen forbød han slikt. Bare Gud kan gjøre det. Men på menigheten som organisasjon legger han et ansvar for de enkelte medlemmer. Overfor dem som faller i synd, har menigheten plikt til å advare, undervise og om mulig gjenopprette. “Overbevis, tal strengt, tal trøst!” sier Herren. “Gi ikke opp når du lærer dem.”3SH 612.3

Dere skal handle med troskap og fasthet overfor enhver overtreder. Advar hvert menneske som er i fare. Ingen må bedra seg selv. Kall synden med dens rette navn. Fremhold hva Gud har sagt om løgn, sabbatsbrudd, tyveri, avgudsdyrkelse og ethvert annet onde. “De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.”4 Hvis de turer frem i synd, vil den dom dere har avsagt ifølge Guds ord, bli felt over dem i himmelen. Ved å velge å synde fornekter de Kristus. Da må menigheten vise at den ikke godkjenner deres handlinger, ellers vanærer den selv sin Herre. Den må si det samme om synd som Gud sier om den. Den må behandle synd slik som Gud har anvist. Da vil dens beslutning bli stadfestet i himmelen. Den som forkaster menighetens myndighet, forkaster Kristi egen myndighet.SH 612.4

Men bildet har også en lysere side. “Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt.” Denne tanken må være den første og den fremste. I arbeidet for dem som feiler, må hvert øye være vendt mot Kristus. Hyrdene må ha omsorg for den hjord som Herren tar seg av. De må tale til de feilende om Kristi tilgivende nåde. De må oppmuntre synderen til å vende om og tro på ham som kan tilgi. På grunnlag av Guds ords autoritet må de si: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” Alle som vender om, har denne forsikring: “Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.”5SH 612.5

Med takknemlighet må menigheten godkjenne synderens omvendelse. Den som angrer, må bli ført ut av vantroens mørke og inn i troens og rettferdighetens lys. Han må legge sin skjelvende hånd i Jesu kjærlige hånd. En slik tilgivelse blir stadfestet i himmelen.SH 612.6

Bare på den måten har menigheten makt til å meddele frikjennelse for synderen. Syndstilgivelse kan bare skje ved det som Kristus har gjort for oss. Ikke noe menneske og ingen gruppe mennesker har fått makt til å fri sjelen for skyld. Kristus påla disiplene å forkynne syndenes forlatelse i hans navn blant alle folkeslag. Men selv fikk de ingen myndighet til å ta bort en eneste flekk av synd. Jesu navn er det eneste vi kan bli frelst ved, “for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved”.6SH 614.1