Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Slektenes Håp - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    I tidens fylde

    “I tidens fylde sendte Gud sin Sønn .... Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.” 1SH 17.1

    Kristi komme ble forutsagt i Eden. Da Adam og Eva først hørte løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på seg. De som først hadde fått det, døde uten at det var blitt til virkelighet. Fra Enoks dager ble løftet gjentatt av patriarker og profeter som holdt håpet om hans komme levende. Likevel kom han ikke. Daniels profeti åpenbarte tiden for hans komme, men ikke alle tolket budskapet på den riktige måten. Århundrene svant, og profetenes røster hørtes ikke mer. Undertrykkerens hånd hvilte tungt på Israel, og mange var klar til å utbryte: “Dagene går, og alle syner slår feil.”2SH 17.2

    Men likesom det er med stjernene i deres fastlagte baner i det umåtelige kretsløp, er det ingen hast og ingen forhaling i Guds forsett. Gjennom symbolene med det store mørket og den rykende ovnen hadde Gud overfor Abraham åpenbart Israels trelldom i Egypt, og at tiden de skulle oppholde seg der ville være fire hundre år. “Siden skal de dra ut med mye gods.” Mot dette kjempet faraos stolte rike og hele dets makt forgjeves. Nettopp “på dagen” som var fastsatt i det guddommelige løfte, “drog alle Herrens hærer ut av Egypt”.3 Slik hadde Gud også fastsatt den nøyaktige tiden for Kristi komme. Da tidens store ur angav denne timen, ble Jesus født i Betlehem.SH 17.3

    “I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.” Gud i himmelen hadde hatt kontroll med nasjonenes bevegelser og menneskers luner og påfunn inntil verden var moden for befrierens komme. Folkeslagene var forent under ett styre. Det samme språket ble brukt nesten overalt, og ble alle steder anerkjent som litteraturens språk. Fra alle land kom de atspredte jødene til Jerusalem for å feire de årlige høytider. Når de drog tilbake til sitt hjemsted, kunne de bringe tidender om Messias' komme ut over verden.SH 17.4

    På denne tiden holdt de hedenske religionssystemer på å miste sitt grep på folk. Mange var trette av skuespill og fabler. De lengtet etter en religion som kunne tilfredsstille sjelen. Selv om sannhetens lys syntes å ha blitt borte for menneskene, fantes det noen som ventet på lys, og som var fylt av forvirring og sorg. De tørstet etter kunnskap om den levende Gud og etter en forsikring om et liv bak død og grav.SH 18.1

    Intens Messias-forventningSH 18.2

    Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, ble troen svekket, og håpet hadde nesten opphørt å kaste lys over fremtiden. Profetenes ord ble ikke forstått. For folkemassene var døden et mysterium som de fryktet. Bak den var det uvisshet og mørke. Det var ikke bare mødrenes jammerskrik i Betlehem som lød for profeten, men også et fortvilt rop fra menneskeheten gjennom århundrer. Røsten ble hørt i Rama, “gråt og høylytt klage: Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer”.4 I “dødens land og skygge” satt mennesker uten å finne trøst. Med lengselsfulle blikk speidet de etter at befrieren skulle komme, da mørket skulle spres og fremtidens hemmelighet bli klarlagt.SH 18.3

    Utenfor det jødiske folk var det noen som forutsa at en guddommelig lærer skulle komme. Disse menneskene søkte etter sannhet, og de ble ledet av Guds Ånd som inspirerte dem. Gang på gang stod det frem slike lærere som var som stjerner på en mørk natthimmel. Deres profetiske ord tente håp hos tusener i den hedenske verden.SH 18.4

    I århundrer hadde Bibelen vært oversatt til gresk som den gang ble brukt overalt i Romerriket. Jødene var spredt vidt omkring, og deres forventning om at Messias skulle komme, var i noen grad også hedningenes. Blant dem som jødene betraktet som hedninger, fantes det noen som forstod profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen som håpet at han skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske jødenes gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av lyset. Fordi de var så fast bestemt på å opprettholde skillet mellom dem selv og andre folkeslag, var de uvillige til å la dem få del i den kunnskap de selv fremdeles hadde om symbolene i deres gudstjeneste. Den sanne fortolkeren måtte komme. Han som alle disse symboler var forbilder på, måtte forklare betydningen av dem.SH 18.5

    Gud hadde talt til verden gjennom naturen, gjennom forbilder og symboler og gjennom patriarker og profeter. Han måtte undervise menneskene på deres eget språk. Han som var paktens formidler, måtte selv tale. Hans røst måtte høres i hans eget tempel. Kristus måtte komme for å tale på en måte som ville bli klart og tydelig forstått. Han som var sannhetens opphav, måtte skille sannheten fra menneskelige utsagn som hadde gjort den virkningsløs. Guds rikes natur og frelsesplanen måtte forklares tydelig, og lærdommene fra Det gamle testamente måtte fremholdes i full utstrekning.SH 18.6

    Blant jødene fantes det enda noen trofaste etterkommere av de hellige slekter som hadde bevart kunnskapen om Gud. De håpet fremdeles på det løfte som var gitt til fedrene. De styrket sin tro i den forsikring som ble gitt ved Moses: “Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.” Videre leste de hvordan Herren ville salve en til “å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker”, og “rope ut et nådens år fra Herren”. De leste om hvordan han ville få “utbredt retten på jorden”, og at “fjerne kyster venter på hans lære”. “Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.”5SH 19.1

    Jakobs utsagn på dødsleiet fylte dem med håp: “Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer.” Israels stadig minkende makt vitnet om at Messias' komme var nær. Daniels profeti skildret hans vidunderlige herredømme over et rike som skulle følge etter alle jordiske riker. Det skal aldri i evighet gå til grunne, hadde profeten sagt.6 Selv om bare få forstod arten av Kristi misjon, hersket det likevel en vidt utbredt forventning om en mektig fyrste som skulle opprette sitt rike i Israel, og som skulle frigjøre alle folk.SH 19.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents