Et ord til oss i dag

Lignelsen om vingården gjelder ikke bare jødefolket. Den har også et ord å si til oss. Menigheten i vårt slektledd er av Gud blitt velsignet med store privilegier, og han venter resultater som er i samsvar med dette. Vi er løskjøpt med en uendelig høy pris. Det er bare størrelsen på denne løsesummen som kan gi oss et helt dekkende bilde av resultatet en kan vente seg. Vår jord er blitt vætet av blodet fra Guds egen Sønn. På denne jorden er det paradisets kostelige frukter skal høstes inn. Nettopp i livet til Guds eget folk skal sannhetene i hans Ord åpenbare sin herlighet og sin fremragende karakter. Gjennom sitt folk skal Kristus legge for dagen sin egenart og prinsippene for sitt rike.OSLv 212.1

Satan søker å motarbeide Guds verk, og han øver stadig press mot menneskene for å få dem til å gå med på hans prinsipper. Han fremstiller Guds utvalgte folk som et bedratt folk. Han er brødrenes anklager, og hoved kraften i hans anklage rettes mot dem som øver rettferdighet. Herren ønsker å besvare Satans angrep gjennom sitt folk, nemlig ved å demonstrere resultatene av lydighet mot de rette prinsippene.OSLv 212.2

Disse prinsippene skal være åpenbare i den enkelte kristne. i familien, i menigheten og i hver institusjon grunnlagt til tjeneste for Gud. Hver enkelt kristen skal være et bevis på hva Gud kan utføre for verden. Han skal være et forbilde på den frelsende kraften i evangeliets sannhet. Alle er vi redskaper til fullbyrdeIse av Guds store plan med menneskeslekten.OSLv 212.3

De jødiske lederne så med stolthet på sitt storslagne tempel og de imponerende ritualene i den religiøse tjenesten der. Men rettferd, barmhjertighet og kjærlighet manglet. Herligheten i templet og glansen ved tempeltjenesten var ikke nok til å gjøre dem fortjenstfulle i Guds øyne. For det eneste han finner virkelig verdifullt, la de ikke på alteret i det hele tatt: De ga ikke Gud det sanne offeret: en ydmyk og sønderknust ånd. Det er nettopp når de livsviktige prinsippene for Guds rike tapes av syne at de ytre seremoniene blir mest mangfoldige og overdådige. Det er når karakterdannelsen blir forsømt, når sjelens indre pryd mangler, at enkel gudsfrykt forsvinner. Da krever stoltheten og forfengeligheten storslagne kirkebygg å vise fram for verden, strålende utsmykninger og imponerende seremonier. Gjennom alt dette blir Gud ikke æret. En motereligion som består av seremonier, forfengelig ytre pomp og prakt, er ikke antagelig for ham. En slik gudsdyrkelse framkaller ikke den minste positive reaksjon hos de himmelske sendebud.OSLv 212.4