Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Ord som lever - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Penger

    Gud betror også midler i menneskenes hender. Han gir dem evnen til å samle rikdom. Han vanner jorden med dogg fra himmelen og med skurer av forfriskende regn. Han øser ut solskinnet som varmer opp jorden, og vekker til live kimene i naturen, slik at de blomstrer og bærer frukt. Og han ber om å få sitt tilbake med renter.OSLv 252.1

    Pengene er ikke gitt oss for at vi skal kaste glans og ære over oss selv med dem. Som trofaste husholdere skal vi bruke dem til å forherlige Gud. Noen mener at bare en del av deres midler hører Herren til. Når de har satt en viss porsjon til side til religiøse og humanitære formål, betrakter de resten som sitt eget - noe de selv kan bruke som det måtte falle dem inn. Men her tar de grundig feil. Alt vi eier hører egentlig Herren til, og vi er ansvarlige overfor ham for den bruk vi gjør av det. Måten vi benytter hver øre på, vil vise om vi elsker Gud over alle ting og vår neste som oss selv.OSLv 252.2

    Penger har stor verdi, for det kan bli gjort mye godt med dem. I Guds barns hender er de mat til de sultne, drikke til de tørste og klær til de nakne. De er et forsvar for de undertrykte og et middel til helbredelse for de syke. Men pengene i seg selv er ikke mer verd enn sand. Bare i den grad de blir brukt til å sørge for livets nødvendigheter og til å bringe velsignelser til andre og fremme Kristi sak på jorden - bare i den grad blir de i det hele tatt verdier.OSLv 252.3

    Å hope opp rikdommer er ikke bare tomt og unyttig. Det er en virkelig forbannelse. Slik rikdom blir bare en snare for sjelen, for den trekker interessene og hjertelengslene bort fra de himmelske skattene. På Guds store dag vil rikdommen legge fram sitt harde vitneprov om ubrukte talenter og forsømte anledninger. Den vil derved fordømme eiermannen. Skriften sier: “Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist; gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle rikdom. Men hør: Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene, roper høyt, og høstfolkenes nødrop har nådd fram til Herren Sebaot.”29Jak 5,1-4OSLv 253.1

    Men Kristus godkjenner heller ikke noen tankeløs sløsing av midlene. Han gir snarere en lekse i sparsommelighet: “Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.”30Joh 6,12 Og denne leksen gjelder alle hans etterfølgere. Alle som er blitt klar over at pengene er et talent fra Gud, vil bruke dem med forsiktighet. De vil kjenne det som en plikt å spare for å kunne gi.OSLv 253.2

    Jo flere midler vi øser ut for å stille selvet i et flatterende lys for å tilfredsstille våre egoistiske tilbøyeligheter, desto mindre har vi igjen til å skaffe de sultne mat og de nakne klær. Hver øre som brukes til ingen nytte, berøver eieren en uvurderlig anledning til å gjøre noe godt. Det betyr at vi raner fra Gud æren som tilkommer ham. Det ville aldri skje om vi bare gjorde en riktig bruk av talentene han har betrodd oss.OSLv 253.3

    Varme vennskapstanker, sjenerøse følelser og en rask oppfatning av åndelige ting er verdifulle talenter som legger en tung ansvarsbyrde på eieren. Alt dette må komme til nytte i tjenesten for Gud. Men her er det mange som gjør seg skyldig i en alvorlig feiltagelse. De er tilfreds med ganske enkelt å eie slike egenskaper og forsømmer å mobilisere dem til aktiv tjeneste for andres vel. De trøster seg selv med at dersom de bare hadde anledning, dersom bare forholdene lå gunstig an, ville de gjøre et stort og godt verk. Men foreløpig sitter de altså der og venter på denne anledningen. De forakter den knuslete stakkaren som har betenkeligheter med å yte så mye som en ussel skjerv til en trengende sjel. De ser at han lever for selvet og er ansvarlig for sine vanrøktede talenter. Med atskillig selvfølelse trekker de sammenligninger mellom sin egen person og slike gjerrige mennesker. De føler nemlig at de selv er så mye bedre enn deres smålige naboer. Men de bedrar seg selv. Det å eie unyttede egenskaper øker bare ansvaret. Slike som er i besittelse av stor følelsesdybde, har forpliktelse overfor Gud til å øse ut av sin overflod, ikke bare til sine venner, men til alle som trenger deres rike sympati. Sosiale fortrinn er talenter og bør utnyttes til fordel for alle som vår innflytelse kan nå. Kjærlighet som ytrer seg i form av sympatifellesskap overfor bare et strengt begrenset mindretall, er ingen kjærlighet. Det er snarere egenkjærlighet. En slik innstilling vil aldri virkelig utfolde seg til velsignelse for menneskeslekten og ære for Gud. De som slik lar sin Mesters talenter ruste bort, er faktisk mer skyldige enn de andre som de føler forakt for. Til dem vil det bli sagt: Dere kjente deres Herres vilje, men gjorde den ikke.OSLv 253.4

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents