Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Også i Skottland

    Det som Columba og medarbeiderne hans hadde sådd i Skottland, ble aldri helt ødelagt. I århundrer etter at de engelske kirker hadde bøyd seg for Rom, bevarte de skotske kirkene sin frihet. Men på 1100-tallet fikk pavedømmet makt også i Skottland og hersket der like uinnskrenket som i noe annet land. Ingen andre steder var mørket tettere. Likevel brøt lysstråler igjennom og gav løfte om en gryende dag. Lollardene som kom fra England med Bibelen og Wiclifs lære, gjorde meget for å bevare kunnskapen om evangeliet. Hvert århundre hadde sine vitner og sine martyrer.MHK 196.1

    Reformasjonen førte med seg Luthers skrifter og deretter Tyndales engelske nytestamente. Uten at presteskapet oppdaget det, drog disse budbærere i stillhet over fjell og dal og fikk sannhetens fakkel, som nesten hadde sloknet, til igjen å lyse opp i Skottland. Dette betydde slutten på undertrykkelsen som romerkirken hadde drevet i fire hundre år.MHK 196.2

    Martyrenes blod satte ny fart i bevegelsen. De katolske lederne, som plutselig ble klar over faren som truet deres sak, førte noen av Skottlands beste og mest aktede sønner til bålet. Men dermed opprettet de bare en prekestol, og derfra lød disse døende vitners ord gjennom landet og oppildnet folk, så de med ukuelig besluttsomhet gikk inn for å kaste av seg romerkirkens åk.MHK 196.3

    Hamilton og Wishart, fyrstelige av sinn som av byrd, gav sitt liv på bålet sammen med en lang rekke mer ukjente etterfølgere. Men fra Wisharts bål stod det frem en som ilden ikke kunne bringe til taushet, en som under Guds ledelse skulle få dødsklokken til å ringe over pavedømmet i Skottland.MHK 196.4

    John Knox (ca. 1505-72) hadde vendt ryggen til kirkens overleveringer og mystikk for å søke åndelig næring i Guds ord, og Wisharts forkynnelse hadde styrket ham i beslutningen om å forlate romerkirken og gi seg i lag med de forfulgte reformatorer. Da vennene hans oppfordret ham til å begynne som forkynner, rygget han tilbake for dette ansvaret. Først etter mange dagers ensomhet og pinefull kamp med seg selv, gav han etter. Men da han endelig hadde påtatt seg oppgaven, gikk han på med ubøyelig besluttsomhet og ukuelig mot så lenge han levde.MHK 196.5

    Denne oppriktige reformatoren eide ikke menneskefrykt. Martyrbålene som flammet omkring ham, økte bare hans iver. Med tyrannens øks som en trussel over hodet stod han fast på sitt standpunkt og gjorde kraftige angrep til høyre og venstre for å bryte ned avgudsdyrkelsen.MHK 197.1

    Da Knox ble fremstilt for dronning Mary av Skottland, som hadde fått mang en protestantisk leder til å miste motet, gav han et usvikelig vitnesbyrd for sannheten. Han gav ikke etter for smiger og lot seg ikke skremme av trusler. Dronningen anklaget ham for kjetteri. Han hadde lært folk en religion som staten hadde forbudt, og hadde på den måten overtrådt Guds bud som pålegger borgerne å lyde sine fyrster.MHK 197.2

    Knox svarte bestemt: “Fordi sann religion ikke har sin opprinnelige kraft og autoritet fra jordiske herskere, men bare fra den evige Gud, er borgerne ikke forpliktet til å tilpasse sin gudsdyrkelse etter fyrstenes ønske. For ofte er det fyrstene som vet minst om Guds sanne religion. ... Dersom Abrahams etterkommere hadde tatt imot faraos religion fordi de så lenge hadde vært hans undersåtter, gad jeg nok vite hvilken religion verden da ville hatt! Eller hva slags religion ville vi hatt i dag dersom alle på apostlenes tid hadde godtatt keiserens religion? ... Dette viser at borgerne ikke er forpliktet på fyrstenes religion, selv om de er pålagt å vise dem lydighet.” Dronningen repliserte: “Dere tolker Skriften på en måte og de katolske lærere tolker den på en annen måte. Hvem skal jeg tro, og hvem skal avgjøre hva som er rett?”MHK 197.3

    “Tro på Gud, han som taler klart og tydelig i sitt ord,” svarte Knox. “Utover det Skriften lærer, bør man tro hverken den ene eller den andre. Guds ord er tydelig i seg selv, og hvis noe virker dunkelt, vil Den Hellige Ånd, som aldri er i strid med seg selv, forklare det på en tydeligere måte andre steder, så ikke noen behøver å tvile uten at de absolutt vil være uvitende.”6D. Laing, The Collected Works of John Knox 2, s. 281,284MHK 197.4

    Slik talte denne fryktløse reformator til kongelige personer, og det var med fare for sitt liv. Med det samme ukuelige mot fortsatte han i dette spor og bad og kjempet for Herrens sak inntil Skottland var befridd for paveveldet.MHK 197.5

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents