Gå og fortell!
Ansvaret med å fortelle andre det han selv hadde funnet i Bibelen, trengte seg nå på med full styrke. “Under dagens arbeid ringte det hele tiden for ørene mine: ‘Gå og fortell verden om faren som truer!’MHK 259.3
Stadig ble jeg minnet om denne teksten: ‘Hvis jeg sier til en ugudelig mann: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.’ Jeg følte at dersom de ugudelige virkelig ble advart, ville mange av dem vende om, og dersom de ikke ble advart, ville deres blod bli krevd av min hånd.”MHK 259.4
Miller begynte å legge frem sine synsmåter privat når anledningen bød seg, og bad om at en eller annen predikant måtte oppfatte alvoret og gå inn for å forkynne dette budskapet. Men han kunne ikke fri seg fra overbevisningen om at han selv hadde plikt til å forkynne advarselen.MHK 259.5
Disse ordene kom stadig for ham: “Gå og forkynn det for verden, for jeg vil kreve deres blod av din hånd.” I ni år ventet han, og byrden ble stadig tyngre, inntil han i 1831 for første gang fremførte sine synsmåter offentlig.MHK 259.6
Likesom Elisja ble bedt om å forlate oksene for å ta imot den innvidde profetkappen, ble William Miller bedt om å forlate plogen og utlegge Guds ord for menneskene. Skjelvende gikk han til oppgaven, og steg for steg førte han tilhørerne gjennom de profetiske tidsavsnitt til Kristi gjenkomst. Hvert nytt forsøk gav ham mer kraft og mot, ikke minst da han så hvilken stor interesse budskapet vakte.MHK 259.7
Det var bare etter overtalelse fra sine meningsfeller som Miller følte at Gud talte gjennom, at han gikk med på å fremholde sine synsmåter offentlig. Han var nå femti år og uvant med å tale offentlig. Dessuten følte han seg uskikket til oppgaven, og den tynget ham. Men helt fra begynnelsen ble arbeidet velsignet på en merkbar måte, og mange vendte om.MHK 260.1
Etter hans første preken fulgte en religiøs vekkelse der tretten familier med unntak av to personer vendte om. Straks ble han oppfordret til å tale på andre steder, og nesten overalt førte det til vekkelse der syndere overgav seg til Gud. De kristne ble vakt til større fromhet, og gudløse og vantro mennesker måtte innrømme at Bibelen og kristendommen representerte sannheten. Folk sa om Miller: “Han når mennesker som ingen andre får i tale.” Hans forkynnelse tok sikte på å gjøre folk oppmerksomme på det viktigste i den kristne tro og demme opp for den voksende verdslighet og umoral.MHK 260.2
I nesten hver by var det mange, noen steder flere hundre, som vendte om ved hans forkynnelse. På mange steder stod nesten alle protestantiske kirker åpne for ham, og innbydelsen til å preke kom vanligvis fra prestene i de forskjellige menigheter. Han gjorde det til en fast regel ikke å preke noe sted hvor han ikke var innbudt. Men han fant snart ut at han ikke engang var i stand til å etterkomme halvdelen av innbydelsene.MHK 260.3
Mange som ikke godtok hans syn på den bestemte tiden for Kristi gjenkomst, ble likevel overbevist om at han ville komme snart, og at de måtte forbedre seg. I noen av storbyene gjorde hans arbeid et dypt inntrykk. Brennevinshandlerne stanset salget og gjorde butikkene om til møtelokaler, og spillebuler ble nedlagt. Vantro og gudløse, universalister og noen av de mest lastefulle mennesker vendte om. En del av disse hadde ikke satt sine ben i et gudshus på mange år.MHK 260.4
Nesten hver time på dagen ble det holdt bønne- og vitnemøter som de ulike kirkesamfunn arrangerte på et eller annet sted i byen. Det forekom ikke noen form for ekstase, men alle var preget av dypt alvor. I likhet med de tidligere reformatorene tok Millers forkynnelse mer sikte på å opplyse forstanden og vekke samvittigheten enn å påvirke følelsene.MHK 260.5
I 1833 fikk Miller predikantbevilgning fra baptistmenigheten som han var medlem av. Mange av predikantkollegaene var velvillig innstilt til hans virksomhet, og det var etter samråd med dem at han fortsatte arbeidet. Stadig reiste han omkring og forkynte, selv om hans personlige innsats hovedsakelig begrenset seg til Ny-England og Midt-Vesten.MHK 260.6
I flere år måtte han selv betale omkostningene, og senere hendte det aldri at han fikk dekket alle utgiftene i forbindelse med sine reiser. Hans offentlige virksomhet gav ham derfor ingen økonomiske fordeler, men tvert imot en tung belastning som en tid tærte sterkt på hans egne ressurser. Han hadde stor familie, men ettersom alle var flittige og nøysomme, klarte de å leve av gårdsdriften.MHK 261.1