Sannhetens budbærere
Valdenserne betraktet ikke Skriften bare som en bok om Guds handlemåte med menneskene i tidligere tider, og en kilde til informasjon om ansvar og plikter de selv hadde, men også som en åpenbaring av de farer og den herlighet som hører fremtiden til. De trodde at alle ting snart ville ta slutt.MHK 51.5
Jo mer de studerte Guds ord med bønn og tårer, desto sterkere inntrykk gjorde det, og desto klarere forstod de sin plikt til å undervise andre om frelsens budskap. De så frelsesplanen klart åpenbart i den hellige boken, og fant trøst, håp og fred i troen på Jesus. Etter hvert som Ordet opplyste deres forstand og gjorde dem glade, lengtet de etter å gi det videre til dem som levde i pavemaktens villfarelser.MHK 51.6
De så hvordan mange som fulgte paven og presteskapet, forgjeves forsøkte å oppnå syndsforlatelse ved å pine og plage seg selv. Ettersom de var opplært til å tro at deres gode gjerninger skulle frelse dem, så de bare på seg selv og var opptatt av sin egen syndige tilstand. De trodde at de var under Guds vrede. Derfor plaget de sjel og kropp, men fant ingen . fred. Slik ble oppriktige mennesker bundet av romerkirkens læresetninger.MHK 52.1
Mange forlot slekt og venner og tilbrakte sitt liv i klosterceller. Ofte fastet de og pinte og plaget seg selv for å få samvittighetsfred. De hadde våkenetter og lå timevis utstrakt på det kalde, fuktige steingulvet i de dystre cellene. De gjorde lange pilegrimsreiser og ydmykende botsøvelser, og pinte seg selv på det frykteligste. Tynget av syndeskyld og plaget av frykten for Guds vredeshevn, bar de på lidelsen til kreftene var uttømt, og de døde uten en eneste stråle av lys og håp.MHK 52.2
Valdenserne lengtet etter å gi disse menneskene livets brød, forkynne Guds frelsesløfter og vise dem til Kristus som deres eneste frelseshåp. De avviste læren om gode gjerninger som soning for overtredelse av Guds lov. Tillit til menneskelig fortjeneste stenger veien for Kristi grenseløse kjærlighet. Jesus døde som et offer for menneskene, fordi den falne menneskeslekten selv ikke har noe å komme til Gud med. Den korsfestede og oppstandne frelsers fortjeneste er grunnlaget for den kristnes tro. Sjelen er like avhengig av Kristus som lemmene er av kroppen, eller grenene av stammen, og forbindelsen med ham må være like virkelig.MHK 52.3
Det som paver og prester forkynte, hadde fått menneskene til å oppfatte Gud, ja, endog Kristus, som streng, dyster og utilnærmelig. Frelseren ble fremstilt så blottet for medfølelse med menneskene i deres syndige tilstand at de måtte be prester og helgener om å tale deres sak. De som var opplyst av Guds ord, lengtet etter å vise disse menneskene til Jesus som den medlidende, kjærlige frelser som med åpne armer innbyr alle til å komme til ham med syndebyrden og alt som tynger dem. De ønsket å fjerne alle hindringer som Satan la i veien for at folk ikke skulle få øye på løftene og gå direkte til Gud med sine synder og få tilgivelse og fred.MHK 52.4
Valdensermisjonærene var ivrige etter å forklare evangeliet for søkende mennesker. Forsiktig tok de frem avskriftene av Bibelen. Deres største glede var å bringe håp til oppriktige, skyldtyngede mennesker som bare kunne se en hevnens Gud som ventet på å la rettferdigheten skje fyllest. Med skjelvende lepper og med tårer i øynene, ofte på kne, fortalte de om løftene som åpenbarer synderens eneste håp. Lyset trengte inn i mange mørke sinn og fjernet skyene. Så kunne “rettferds sol renne med legedom under sine vinger”. Ofte måtte de lese samme bibeltekst om og om igjen, som om tilhøreren ville forvisse seg om at han hadde hørt riktig. Det gjaldt særlig disse ordene: “Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd.” “Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.”MHK 52.5
Det var mange som ikke lot seg villede av romerkirken. De innså hvor meningsløst det var at mennesker eller engler skulle tale synderes sak. Da lyset gikk opp for dem, utbrøt de gledestrålende: “Kristus er min prest. Hans blod er mitt offer. Hans alter er min skriftestol.” De satte hele sin lit til Jesu fortjeneste og gjentok ordene: “Uten tro er det umulig å behage Gud.” “I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”MHK 53.1
Noen av disse menneskene som var så hardt prøvd, kunne likesom ikke fatte at Kristus virkelig brydde seg om dem. De følte en slik befrielse og var så overveldet av lyset som skinte på dem, at de følte det som om de var i himmelen. Tillitsfullt la de hendene sine i Kristi hånd og satte føttene på den evige klippen. Nå var de ikke lenger redde for å dø, men var villige til å tåle fengsel og kjetterbål hvis de bare kunne ære Kristus med det.MHK 53.2
I hemmelighet ble Guds ord tatt frem og lest, somme tider for en enkelt person, andre ganger for en liten gruppe som lengtet etter lys og sannhet. Ikke sjelden tilbrakte de hele natten på denne måten. Ofte var folk så grepet at han som leste for dem, måtte vente før han fortsatte, så tilhørerne skulle få tid til å fatte frelsens budskap. Rett som det var utbrøt de: “Vil Gud ta imot mitt offer? Bryr han seg virkelig om meg? Vil han tilgi min synd?” Og svaret lød: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.”MHK 53.3
I tro grep de løftet, og så kom det glade svaret: “Ikke flere pilegrimsferder, ingen slitsomme reiser til hellige steder! Jeg kan komme til Jesus slik som jeg er, syndig og uverdig. Han vil ikke avvise den botferdiges bønn.” “Dine synder er tilgitt.” “Endog mine synder kan han tilgi!”MHK 53.4
En hellig glede fylte sinnet, og Kristus ble opphøyet i takk og lovsang. Glade og lykkelige reiste de hjem for å spre lyset og fortelle andre om sin nye erfaring - at de hadde funnet ham som er sannheten og livet. Det var en forunderlig kraft i Skriftens ord som virket på dem som lengtet etter sannhet. Det var Guds røst, og de som lyttet, ble overbevist.MHK 53.5
Sannhetens budbærer drog videre til et nytt sted, men folk snakket ofte om hans beskjedne opptreden, hans oppriktighet, hans alvor og dype fromhet. I mange tilfeller hadde tilhørerne ikke engang spurt hvor han kom fra eller hvor han skulle hen. De hadde vært så overveldet, først av forbauselse, senere av takknemlighet og glede, at det ikke falt dem inn å spørre. Når de hadde insistert på at han skulle bli med dem hjem, hadde han svart at han måtte oppsøke de fortapte sauene i hjorden. Kunne det være en engel fra himmelen?, undret de.MHK 53.6