Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Til forhør i Augsburg

    Denne utbredte interessen økte frykten hos de pavelige myndigheter. Luther ble innkalt til å møte i Rom for å stå til rette for anklagen om kjetteri. Dette gjorde at vennene hans ble redde. De var fullt klar over faren som truet ham i den korrupte byen som fra før hadde mange martyrers blod på samvittigheten. De protesterte mot at han skulle reise til Rom, og krevde at han i stedet skulle bli forhørt i Tyskland.MHK 102.5

    Slik gikk det også til slutt, og pavens representant fikk fullmakt til å lede forhøret. I instruksene fra paven het det at Luther allerede var blitt erklært som kjetter. Pavens representant fikk derfor pålegg om å gå til straffeforfølgning og tvinge frem en hurtig avgjørelse. Dersom Luther ikke ville bøye seg, og det ikke lyktes å sikre seg hans person, fikk han myndighet til å erklære ham fredløs overalt i Tyskland, og til å forvise, bannlyse og utelukke alle som hadde noe med ham å gjøre.13Samme 4, kap. 2MHK 102.6

    I den hensikt å utrydde hele dette smittsomme kjetteriet gav paven ordre om at alle, uansett rang i stat eller kirke, som unnlot å pågripe Luther og hans tilhengere og overgi dem til Roms videre forføyning, skulle bannlyses. Bare keiseren var unntatt.MHK 104.1

    Dette viser pavedømmets sanne natur. Dokumentet er blottet for kristelig tenkemåte og vanlig rettsoppfatning. Luther oppholdt seg langt borte fra Rom og hadde ikke hatt noen anledning til å forklare seg eller forsvare sitt standpunkt. Men ennå før hans sak var blitt undersøkt, ble han kort og godt erklært som kjetter, og på en og samme dag forhørt, anklaget og domfelt. Alt dette ble satt i verk av den selvoppnevnte hellige far, den eneste suverene, ufeilbare autoritet i kirke og stat.MHK 104.2

    På dette tidspunkt, da Luther i så høy grad trengte råd og sympati fra en trofast venn, sørget Gud for at Melanchton kom til Wittenberg. Han var ung, blyg og beskjeden, men hans sunne dømmekraft, omfattende kunnskaper og vinnende veltalenhet, ved siden av at han var ren og rettlinjet, gjorde at han vant alminnelig aktelse og respekt. Hans vennlige sinnelag var like utpreget som hans fremragende evner. Han ble snart en oppriktig tilhenger og Luthers mest betrodde venn og verdifulle støtte. Hans vennlighet, hensynsfullhet og grundighet var et nyttig supplement til Luthers djervhet og pågangsmot. Deres samarbeid var en styrke for reformasjonen og betydde mye for Luther.MHK 104.3

    Det ble bestemt at saken skulle behandles i Augsburg, og Luther drog dit til fots. Folk var virkelig bekymret for ham. Det var kommet åpne trusler om at han ville bli tatt til fange og myrdet underveis, og vennene hans tryglet ham om ikke å ta risikoen. De bad ham endog å forlate Wittenberg en tid og bo hos noen av dem som mer enn gjerne ville beskytte ham. Men han ville ikke forlate den post Gud hadde satt ham på. Han måtte fortsette å hevde sannhetens sak på tross av all motstand. Som han selv sa: “Jeg er en kampens og stridens mann likesom Jeremia, men jo mer de truer, desto gladere blir jeg. ... De har alt ødelagt min ære og mitt rykte. Bare en ting er igjen: mitt usle legeme. De kan ta det og, så de kan forkorte mitt liv med noen få timer. Men min sjel kan de ikke ta. Den som vil forkynne Kristi ord for verden, må være forberedt på å dø når som helst.”14Samme, kap. 4MHK 104.4

    Pavens utsending ble svært tilfreds da han hørte at Luther var kommet til Augsburg. Den brysomme vranglæreren som vakte oppmerksomhet i hele verden, syntes nå å være i Roms makt, og han måtte for all del ikke slippe unna. Luther hadde forsømt å skaffe seg leide. Vennene hans rådet ham til ikke å møte frem uten, og de påtok seg å sørge for å få keiseren til å gi ham leidebrev.MHK 104.5

    Pavens utsending ville prøve å tvinge Luther til å tilbakekalle. Dersom dette ikke lyktes, ville han overlevere ham til Rom så han kunne dele skjebne med Hus og Hieronymus. Gjennom sine forbindelser prøvde han derfor å få Luther til å møte uten leide og i tillit til hans barmhjertighet. Men Luther avslo dette bestemt. Først da han hadde mottatt det dokumentet som sikret ham keiserens beskyttelse, møtte han frem for den pavelige utsending.MHK 105.1

    Av taktiske grunner hadde kirkens menn bestemt seg for å prøve å vinne Luther ved å opptre på en tilsynelatende vennlig måte. I sine samtaler med ham virket pavens utsending derfor meget sympatisk. Men han forlangte at Luther uten forbehold skulle bøye seg for kirkens autoritet og uten videre føye seg på ethvert punkt.MHK 105.2

    Imidlertid hadde han fullstendig feilbedømt den mannen han hadde med å gjøre. Luther svarte med å gi uttrykk for sin aktelse for kirken. Han ville holde seg til sannheten og være villig til å svare på alle innvendinger mot det han hadde fremholdt, og til å la visse fremtredende universiteter vurdere de forskjellige lærepunktene. Samtidig protesterte han mot kardinalens krav om tilbakekalling uten å påvise at han hadde tatt feil.MHK 105.3

    Det eneste svaret var: “Tilbakekall, tilbakekall!” Luther påviste at hans standpunkt hadde støtte i Skriften, og erklærte bestemt at han ikke kunne fornekte sannheten. Pavens representant kunne ikke motsi hans fremstilling. I stedet ble Luther bombardert med skjellsord, hån og skamros og med et og annet sitat fra tradisjonen og utsagn fra kirkefedrene, og uten at han selv fikk anledning til å uttale seg. Men han innså at det ikke ville føre til noe om det skulle fortsette slik. Til slutt fikk han aller nådigst lov til å svare skriftlig.MHK 105.4

    “Derved oppnår den anklagede to fordeler,” skrev Luther til en venn. “For det første må andre bedømme det som er skrevet. For det andre gir det større mulighet til å appellere til frykten, om ikke til samvittigheten, hos en overmodig og snakkesalig despot som ellers kom til å dominere med sin hovmodige tale.”15Martyn, s. 271, 272MHK 105.5

    Ved det neste møtet gav Luther en klar, kortfattet og overbevisende fremstilling av sitt syn, og med støtte i mange bibeltekster. Da han hadde holdt sitt foredrag, leverte han manuskriptet til kardinalen. Men han kastet det fra seg med forakt, og sa at det bare var en mengde tomme ord og ubrukelige sitater. Luther, som nå hadde fått blod på tann, møtte den hovmodige prelaten på hans eget felt - kirkens tradisjoner og lære - og tilbakeviste fullstendig hans påstander.MHK 105.6

    Da kardinalen innså at han ikke kunne motsi Luther, mistet han besinnelsen og ropte i raseri: “Tilbakekall, ellers sender jeg deg til Rom så du kan bli fremstilt for dommere som har fått i oppdrag å ta seg av din sak. Jeg vil bannlyse både deg og dine tilhengere og alle som støtter deg, og jeg vil utelukke dere av kirken.” Til slutt sa han i en overlegen og truende tone: “Tilbakekall, eller vis deg aldri mer her.”.16D’Aubigne 4, kap. 8MHK 105.7

    Luther trakk seg øyeblikkelig tilbake sammen med sine tilhengere, og viste dermed at man ikke kunne vente noen tilbakekalling fra ham. Dette hadde kardinalen ikke regnet med. Han hadde innbilt seg at han kunne true Luther til å underkaste seg. Nå stod han alene tilbake sammen med sine tilhengere. Han så fra den ene til den andre i største ergrelse over nederlaget.MHK 106.1

    Luthers innsats i denne saken hadde en positiv virkning. Den store forsamlingen hadde anledning til å sammenligne de to mennene og gjøre seg opp en mening om deres holdning og det de stod for. Og hvilken kontrast! Luther, som var enkel, beskjeden og fast, stod frem i Guds kraft og representerte sannheten. Pavens representant, som var selvbevisst, nedlatende, hovmodig og urimelig, hadde ikke et eneste holdepunkt i Skriften. Likevel ropte han: “Tilbakekall, eller du blir sendt til Rom for å få din straff!”MHK 106.2

    Selv om Luther hadde sikret seg fritt leide, la kirkens menn planer om å arrestere ham. Vennene hans mente at det ikke hadde noen hensikt at han ble lenger i Augsburg, og at han øyeblikkelig burde dra tilbake til Wittenberg. Men dette måtte holdes strengt hemmelig.MHK 106.3

    Ved daggry forlot han byen til hest sammen med en veiviser som en øvrighetsperson hadde stilt til rådighet. Med bange anelser red han gjennom de mørke, tomme gatene. Vaktsomme, nådeløse fiender planla å drepe ham. Ville han unngå fellene som var lagt for ham? Det var minutter i spenning og inderlig bønn.MHK 106.4

    Han nådde frem til en port i bymuren. Den ble åpnet, og sammen med veiviseren kom han uhindret igjennom. Da de var kommet i sikkerhet utenfor, satte de opp farten, og før pavens mann fikk nyss om at Luther hadde reist, var han utenfor hans rekkevidde. Satan og hans utsendinger hadde tapt slaget. Den mannen de trodde var i deres makt, hadde unnsluppet jegerens snare.MHK 106.5

    Da pavens representant fikk vite at Luther hadde flyktet, ble han både overrasket og rasende. Han hadde regnet med store æresbevisninger for den fasthet og kløkt han hadde vist overfor denne forstyrrer av kirkefreden, men han ble skuffet. I et brev til kurfyrst Fredrik av Sachsen gav han uttrykk for sin harme. Han uttalte en bitter fordømmelse av Luther og forlangte at kurfyrsten enten skulle sende ham til Rom eller utvise ham fra Sachsen.MHK 106.6

    Luther forsvarte seg med å utfordre paven eller hans utsending til å påvise fra Den hellige skrift hva han hadde tatt feil i, samtidig som han høytidelig forpliktet seg til å gi avkall på sine synsmåter dersom de viste seg å være i strid med Guds ord. Han uttrykte sin takknemlighet til Gud fordi han var blitt aktet verdig til å lide for en så hellig sak.MHK 106.7

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents