Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Luther blir innkalt til riksdagen

    Riksdagen forlangte at Luther skulle bli innkalt. Tross henstillinger, protester og trusler fra Aleander, samtykket keiseren til sist, og Luther ble innkalt til å møte for riksdagen. Sammen med innkallingsordren fikk han et leidebrev som sikret tilbakereisen til et trygt sted. Disse dokumentene ble brakt til Wittenberg av en kurer som hadde i oppdrag å føre Luther til Worms.MHK 117.1

    Luthers venner ble redde og fortvilet. På grunn av fordommen og fiendskapet mot ham fryktet de at ikke engang leidebrevet ville bli respektert, og de bad ham innstendig om ikke å sette livet på spill. Men han svarte: “Pavens folk ønsker meg ikke i Worms. De ønsker bare død og dom over meg. Men det betyr ikke noe. Be ikke for meg, men for Guds ord. ... Med sin Ånd vil Kristus gi meg seier over disse villfarelsens tjenere. Jeg forakter dem i mitt liv, og jeg skal seire over dem ved min død. I Worms har de det travelt med å tvinge meg til å tilbakekalle. Dette skal være min tilbakekallelse: Jeg har før sagt at paven var Kristi stedfortreder. Nå påstår jeg at han er vår Herres motstander og djevelens apostel.”8Samme, kap. 6MHK 117.2

    Luther skulle slippe å dra ut på denne farlige ferden alene. Foruten keiserens kurer var tre av hans mest betrodde venner med. Også Melanchton ville svært gjerne bli med. Han var nært knyttet til Luther og var ivrig etter å følge ham om det så skulle koste fengsel eller død. Men han fikk ikke lov. Om Luther skulle miste livet, ville reformasjonens fremtid avhenge av denne unge medarbeideren. Da Luther tok avskjed med ham, sa han: “Hvis jeg ikke kommer tilbake, og fienden tar mitt liv, må du fortsette å undervise og holde fast på sannheten. Arbeid i mitt sted. ... Dersom du overlever, betyr det lite om jeg skulle dø.”9Samme, kap. 7MHK 117.3

    Studenter og andre borgere som hadde møtt frem da Luther skulle reise, var dypt beveget. Mange som var blitt grepet av evangeliet, gråt da de tok farvel. Slik drog Luther og følget hans ut fra Wittenberg. Underveis merket de hvordan folk var trykket av bange anelser. I enkelte byer fikk de ikke noen hjertelig velkomst. Et sted hvor de overnattet, gaven vennligsinnet prest uttrykk for sin frykt ved å vise Luther bildet av en italiensk reformator som hadde lidd martyrdøden. Neste dag fikk de vite at Luthers skrifter var blitt fordømt i Worms. Utsendinger kunngjorde hva keiseren hadde besluttet, og oppfordret folk til å levere de forbudte bøkene til myndighetene. Kureren som skulle bringe Luther til W orms, og som var bekymret for hans sikkerhet, tenkte at han kanskje var begynt å bli usikker. Han spurte om Luther var innstilt på å fortsette. Til dette svarte han: “Om jeg så blir bannlyst i hver eneste by, vil jeg likevel fortsette.”10SammeMHK 117.4

    I Erfurt ble Luther godt mottatt. Folk flokket seg omkring ham da han gikk gjennom de samme gatene der han ofte hadde gått med tiggerposen. Han besøkte også klostercellen der han hadde kjempet seg frem til det lyset som nå skinte over Tyskland. Han ble oppfordret til å preke. Egentlig hadde han taleforbud, men kureren gav tillatelse, og munken som engang hadde vært klosterets arbeidstrell, gikk nå opp på prekestolen.MHK 118.1

    Da han til en tettpakket forsamling talte over Kristi ord: “Fred være med dere,” sa han: “Filosofer, professorer og forfattere har prøvd å lære folk hvordan de kan oppnå evig liv, men det har ikke lykkes. Nå skal jeg fortelle dere det. ... Gud har oppreist et menneske fra de døde, Herren Jesus Kristus, for at han skulle overvinne døden, utrydde synden og stenge helvetes porter. Dette er frelsens verk. ... Kristus har seiret. Dette er det glade budskap. Vi blir frelst ved det han gjorde, ikke ved våre egne gjerninger. ... Kristus sa: Fred være med dere! Se på mine hender! Det betyr: Se, du menneske, det er jeg som har tatt bort din synd og gjenløst deg, og nå har du fred, sier Herren.”MHK 118.2

    Videre påviste han at sann tro vil vise seg i et hellig liv. “Fordi Gud har frelst oss, bør vi leve slik han ønsker. Om du er rik, skal du bruke din rikdom til hjelp for de fattige. Om du er fattig, skal du tjene de rike på en tilfredsstillende måte. Dersom ditt arbeid bare gagner deg selv, er den tjenesten du mener å gjøre for Gud, en løgn.”11SammeMHK 118.3

    Folk var som trollbundet. Livets brød ble delt ut til disse sultne menneskene. Kristus ble opphøyet over paver og deres utsendinger og over keisere og konger. Luther nevnte ikke sin egen farefulle situasjon. Han prøvde ikke å trekke oppmerksomheten og sympatien mot sin egen person. Når han så på Kristus, tapte han seg selv av syne. Han skjulte seg bak sin forsoner og hadde ikke tanke for annet enn å fremstille Kristus som frelser for syndere.MHK 118.4

    Da Luther drog videre, ble han overalt møtt med stor interesse. En ivrig folkemengde flokket seg omkring ham, og vennlige røster advarte ham mot pavens folk. “De vil brenne deg og forvandle ditt legeme til aske, slik de gjorde med Johan Hus,” var det noen som sa. Men Luther svarte: “Om de så tente bål hele veien fra Worms til Wittenberg så flammene nådde opp til himmelen, ville jeg gå gjennom ilden i Herrens navn. Jeg ville likevel møte frem. Jeg ville gå inn i gapet til udyret, bryte i stykker tennene på det og bekjenne Herren Jesus Kristus.”12SammeMHK 118.5

    Nyheten om at Luther var på vei til Worms, vakte stort oppstyr. Vennene hans var urolige for hans sikkerhet, men fienden fryktet for utfallet av hans sak. De gjorde hva de kunne for å få ham fra å dra inn i byen. Pavens folk oppfordret ham innstendig til å ta opphold i en borg hos en vennligsinnet ridder, og påstod at alle vanskeligheter da ville bli ordnet på beste måte. Vennene hans utmalte farene som truet, og prøvde på den måten å få ham til å innse risikoen. Men alle forsøk var forgjeves. Luther var ikke til å rokke. “Om det var like mange djevler i Worms som det er takstein på husene, drar jeg likevel dit.”13SammeMHK 118.6

    Da Luther nådde fram til Worms, strømmet store menneskemengder til byporten for å hilse ham velkommen. Ikke engang keiseren fikk en slik velkomst. Det var stor spenning. Midt i folkemengden hørtes en gjennomtrengende, klagende røst som sang en gravsalme som advarsel til Luther om den skjebne som ventet ham. “Gud er mitt vern,” sa han da han steg ned fra vognen.MHK 119.1

    Pavens folk hadde ikke trodd at Luther virkelig ville våge å vise seg i Worms, og hans ankomst vakte stor forferdelse. Keiseren sammenkalte øyeblikkelig sine rådgivere for å finne ut hvordan de skulle gripe saken an. En av biskopene, en fanatisk papist, uttalte: “Vi har drøftet denne saken lenge nok. Deres Majestet bør straks rydde denne mannen av veien. Sørget ikke Sigismund for at Johan Hus ble brent? Vi er ikke forpliktet til å gi eller respektere et leidebrev til en kjetter.” Men keiseren var ikke enig. “Vi må holde vårt løfte,” sa han.14Samme, kap. 8 Det ble derfor bestemt at Luther skulle få tale.MHK 119.2

    Hele byen var ivrig etter å få se denne merkelige mannen, og snart var boligen hans full av folk som kom på besøk. Luther var enda ikke helt bra etter sykdommen han nylig hadde hatt, og han var trett etter reisen som hadde vart hele to uker. Dessuten måtte han forberede seg på morgendagens skjebnesvangre begivenheter og trengte derfor ro og fred. Men folk var så ivrige etter å få se ham at da han så vidt hadde hvilt seg bare noen få timer, stimlet adelsmenn, riddere, prester og byens borgere sammen omkring ham. Blant disse var det mange adelsmenn som hadde forlangt at keiseren skulle sørge for å gjøre slutt på geistlighetens misbruk, og som “er blitt frigjort ved min forkynnelse”,15Martyn, side 393 for å bruke Luthers egne ord.MHK 119.3

    Både venner og fiender kom for å se den ukuelige munken. Men han tok imot dem med uforstyrret sinnsro og svarte verdig og klokt på alle spørsmål. Han viste en fast og modig holdning. Det bleke, magre ansiktet som var merket av slit og sykdom, uttrykte vennlighet og endog glede. Hans verdige og alvorsfylte tale åpenbarte en kraft som ikke engang fienden kunne stå seg mot. Både venner og motstandere undret seg. Noen var overbevist om at han var under guddommelig innflytelse. Andre påstod likesom fariseerne om Kristus: “Han er besatt.”MHK 120.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents